Uten like

Sikkerhetsnettet er tatt bort. Alene på podiet i Oslo Konserthus er Anne-Sophie Mutter og Lambert Orkis i ferd med å strekke svimlende spenn over fortolkningens avgrunner, tre kvelder og tre konserter på rad, gjennom alle Beethovens sonater for fiolin og klaver.

Eller for klaver og fiolin, som Beethoven selv betegnet dem. Det dreier seg om fiolinsonater der han prøver seg fram, om verker som ved de fleste framføringer, på få unntak nær, faktisk klinger ganske forutsigelig. Typisk Beethovensk, som det pleier å hete.

Hos Anne-Sophie Mutter klinger til gjengjeld ingenting som forventet. Selv motiverte hun Beethoven-prosjektet med at det er i disse verkene Beethoven fornyer fiolinspillet. Så er da konsertene rigget til som disiplinert forsøksanordning, med sonatene i kronologisk rekkefølge fra én til ti, uten sideblikk til gjengse krav fra publikum om variasjon.

Men den kommer, idet klangen tar form, grensesprengende ut fra en hvilken som helst målestokk.

Musikken vokser fram av en kropp i perfekt balanse med instrumentet. Tyngdepunktet veksler synkront med musikken, og får skikkelsen på podiet til å sveve. Ingenting tynger. Slik får foredraget fri bane. Der andre samler Beethovens løse tråder, forfølger Mutter dem i alle retninger. Slik vever hun dem sammen til en ny tekstur.

Strøket er alt. Det kan hogge i med et voldsomt attakk, parallelt med at hun i adagiosatsene stryker seg gjennom intimitetens mest nærgående register.

Lambert Orkis er i stand til å møte henne på samme nivå, fanger utspillene opp, parerer dem eller gir ekstra drahjelp, for eksempel når Mutter forfølger musikken ned mot det hørbares grense, og bortenfor.

Slik ble de tre konsertene til innvielse i en ny verden, Beethovens musikalske univers, renset for konvensjoner og realisert som øyeblikkets kunst - som Beethoven-fortolkning for et nytt århundre.

CD-versjon

Den er fastholdt i mer tilgjengelig form også, som fire CD-er i én boks, sanket sammen som liveinnspillinger underveis. Utrolig nok erfarer vi her andre vinkler, på passasjer som på konsertpodiet i Oslo denne uka låt som om de ikke kunne ha vært annerledes, en bekreftelse på hvordan Mutter og Orkis aldri faller helt til ro i sin avprøving av hva som er mulig å uttrykke på et klaver og en fiolin.