LIKHET: Erfaringene fra Europa viser at sosialdemokratiet er en skjør blomst. AUF må stå hardt på for å forsvare Aps politiske grunnlag, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
LIKHET: Erfaringene fra Europa viser at sosialdemokratiet er en skjør blomst. AUF må stå hardt på for å forsvare Aps politiske grunnlag, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Uten likhet - intet Ap

AUF bør stå hardt på målet om å hindre økonomiske ulikheter. Det er bærebjelken i sosialdemokratiet.

Kommentar

Når unge AUF-ere nå inntar Utøya igjen for første gang etter de grusomme hendelsene 22. juli 2011, går de inn i en bevegelse hvis tid er ferdig?

Det er langt på vei påstanden i Frank Rossaviks kommentar i Bergens Tidende 27. juli, hvor han skriver at «sosialdemokratiet i Europa kan ha en fremtid som pausefisk.»

Bakteppet er Labours nylige valgnederlag i Storbritannia, som sporet en splittende debatt om hvor partiet bør gå. Men også i andre land i Europa sliter de sosialdemokratiske partiene.

Ifølge Rossavik er det så ille at «det [omtrent bare er] i Norge Arbeiderpartiet holder seg noenlunde stabilt.»

I demokratier går partier inn og ut av regjering. Det kan derfor være tilfeldig at sosialdemokratiske partier for øyeblikket befinner seg utenfor regjeringskontorene i mange land.

Men det som virkelig har fått varsellampene til å blinke, er at de sosialdemokratiske partiene ikke har evnet å kapitalisere på de økende økonomiske ulikhetene og den uregulerte markedsliberalismens fallitt, finanskrisa i 2008.

Et perfekt utgangspunkt for en sosialdemokratisk bevegelse, skulle man kanskje tro.

Det er naturlig å tenke at krisa og det økende spriket mellom rik og fattig burde øke mengden velgere som ønsker omfordeling; en utvikling som dermed ville styrke oppslutningen om venstresida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men som blant andre Kalle Moene, økonomiprofessor ved UiO, har påvist, er det motsatte oftere tilfelle. Likhet sikrer nemlig at store deler av befolkningen er i samme båt. Da gjør de felles sak og ønsker felles løsninger.

Med økende ulikheter får derimot store deler av middelklassen andre interesser. De vil ikke lenger betale for dyre velferdsordninger som de kan få billigere i markedet.

Det er det som forklarer at «den tradisjonelle arbeiderklassen i Europa [ ...] ikke nødvendigvis [har] sammenfallende interesser med sosialklienter, arbeidsløse og lavlønnsarbeidere» og at ingen av dem har felles interesser med den «dominerende middelklassen».

Men når ikke Rossavik peker på ulikheten som grunnlaget for interessemotsetningene, greier han heller ikke forklare hvorfor Arbeiderpartiet er et hederlig unntak.

Det er den norske likheten som gjør at partiet fortsatt kan vinne valg på å tilby velferd til folket.

Ulikhetene splitter ikke bare velgerne, de gjør også at sosialdemokratenes tradisjonelle velgergrupper forlater de sosialdemokratiske partiene.

En nylig publisert studie av Torben Iversen og David Soskice viser at det kan skyldes mangelfull politisk informasjon. Årsaken til informasjonssvikten er tredelt.

Med økte ulikheter svekkes støtten til de svakeste gruppene i utdanningssystemet. Det gjør at disse i voksen alder har vanskeligere for å skaffe seg informasjon.

Ulikheten svekker også fagforeningene. Sterke fagforeninger utdanner og opplyser sine medlemmer. De fungerer også til å signalisere hvilke partier som støtter medlemmenes interesser, slik LO gjør når de samarbeider med Arbeiderpartiet.

Ulikheten svekker også de sosiale nettverkene og fellesarenaene, hvor folk fra alle samfunnslag deltar i politisk diskusjon.

Iversen og Soskice viser at i land med høy økonomisk ulikhet går disse gruppene inn mot sentrum. Det er allerede velkjent at de med lav politisk kunnskap sjeldnere stemmer i valg.

Når ulikheten først har splittet velgergrupper, svekket fagforeningene og redusert tilgangen til politisk informasjonen, er ikke jobben enkel for Arbeiderpartiets europeiske søsterpartier.

Rossavik har imidlertid et råd: Før en «ideologisk uklar politikk, men [ha] sympatiske ledere som tilsynelatende sier mye fornuftig.» Å strekke over kløften mellom velgerne med tåkeprat, er imidlertid en særdeles dårlig strategi sammenliknet med å tette kløften.

De europeiske erfaringene bør være en tydelig beskjed til Ap og AUF: Likhet er ikke bare en sosialdemokratisk målsetting, det er en forutsetning for å overleve som folkeparti.

Store økonomiske ulikheter gir ingen grobunn for sosialdemokratiske partier. Det er tvert imot for gift å regne.

Nå er det sommerleir og moro. Men når sommerferien er over, må AUF ta politikkens grunnlov på alvor.

Den viktigste oppgaven blir å hjelpe Støre og moderpartiet med finne virkemidlene for å bekjempe og reversere de økende ulikhetene.

En sterk fagbevegelse, investering i utdanning — spesielt for de svakere stilte, en koordinert lønnsdannelse, universelle velferdsordninger og progressive skatter, er ikke utdaterte løsninger. De er tvert imot bærebjelker i det sosialdemokratiske prosjekt

I resten av Europa har de sosialdemokratiske partiene vært med på å svekke sitt eget velgergrunnlag. I dag betaler de prisen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook