Uten løgnen stopper Norge

Tre av fire nordmenn lyver, viser en ny undersøkelse. Kan det være sant?

«Som du har oppdaget blir jeg litt forsinket hjem, kjære,» sier mannen i mobiltelefonen i setet foran meg på bussen som suser oppover et usedvanlig bilfritt Bygdøy allé. «Køen har stått helt stille i Bygdøy allé, skjønner du.»

Jeg tenker at slik, nettopp slik, snakker en ansvarsbevisst borger som vet at løgnen er bindemiddelet som holder dette samfunnet sammen, som gjør det mulig for oss å leve som annet enn eremitter.

TRE AV FIRE NORDMENN lyver, viser en ny undersøkelse. En digresjon: Hvis det er i nærheten av å være sant, er undersøkelsen da til å stole på? Det som gjør meg nervøs med denne undersøkelsen er imidlertid ikke denne logiske do-loopen av et gammelgresk paradoks, men at hver fjerde nordmann sitter der ute og ikke er villig til å lyve og på den måten risikere at vårt samfunn styrtes ut i kaos og anarki. Vi får bare håpe at de som sier de lyver, snakker sant, og at de som sier de snakker sant, lyver. For notoriske løgnere er selvfølgelig de eneste mennesker man kan stole på. Fordi å «stole på» noen bare betyr at man finner dem forutsigbare, at man vet med rimelig sikkerhet at man tolker det de sier og gjør, riktig.

OG SIDEN DE ALLER FLESTE av oss, ifølge den upålitelige undersøkelsen, er løgnere, har vi definitivt best trening i å tolke løgnere. Hvis mannen på bussen hadde sagt til sin kone: «Jeg er sein fordi jeg ble sittende og snakke med en kollega om tippekupongen vår og prioriterte det høyere enn å rekke tidspunktet for middagen vi hadde avtalt», hadde det muligens vært sant som isolert utsagn, men forhåpentligvis løgn når det skulle tolkes i en rimelig kontekst: Jeg vil skilles.

Å kommunisere uten undertekst og uten det underforståtte, er umulig. Vårt språk og tida setter rett og slett grenser for i hvilken grad vi kan fylle andre menneskers hjerner med alle nyansene i våre utsagns meningsinnhold. Uansett hvor flinke vi er til å uttrykke oss, er presisjonsnivået avhengig av hvor flink mottakeren er til å «forstå». Våre ord er streker til en skisse, og vi kan bare håpe at disse strekene avstedkommer de tilsiktede assosiasjoner og tolkninger. Og i et moderne samfunn hvor stadig mer informasjon som skal presses inn på stadig kortere tid, må mer og mer av kommunikasjonsjobben overlates til mottakeren. Den tabloide form, altså «tablettformen», tvinger seg fram - ikke bare i mediene - men som kommunikasjonsform mellom mennesker i sin alminnelighet. Vi har ikke tid til mengder av isolert sett «sanne» fakta som vi selv må sortere. Klokka går og vi trenger resymeer, overskrifter, spissformuleringer og innbakte tolkninger. Kort sagt: vi trenger løgner.

De mest sympatiske løgnene er selvfølgelig de som ikke fordreier sannheten, men gjør den klarere. Fiksjonen kan være en slik løgn. Teaterkritiker Hans Rossiné hevder for eksempel at på sitt beste er teater sannere enn virkeligheten. Ja, for på samme måte som Rossinés påstand må tolkes noenlunde intelligent før den blir sann, er løgnen i fiksjonen en virtuell snarvei til innsikt.

En måte å lyve på som derimot har mistet mye sympati siste uka, er ironien. Rolv Wesenlund diskrediterer ironigenerasjonen, Espen Thoresen diskrediterer Wesenlund, Finn Kalvik diskrediterer «Åpen post»-gutta, mens Bård Tufte Johansen kommer med det eneste positivt ladede utsagnet: at han og Harald Eia egentlig, dypest sett, er Finn Kalvik-fans. (Ops, der var jeg visst ironisk, siden Bård jo bare sa at de «likte» Finn Kalvik. Og der var jeg dobbelt ironisk. Og der...) Grunnen til at ironien fungerer er at den bruker løgnen til å fortelle sannheten, om enn på en upresis måte. I sin enkleste form kan ironi være å si: «Fremskrittspartiet er jo et menneskevennlig parti.» Det irriterende for den som utsettes for den type ironi er at den er nesten uangripelig på grunn av sin upresise, indirekte form. Mens den moralsk indignerte satirikeren tar stilling, er ironikeren vanskelig å ramme fordi han er tvetydig, passiv og ikke tilkjennegir noen egen agenda. Men nettopp derfor er også den ironiske løgnen en svært demokratisk måte å kommunisere på, siden også de som ikke vil påberope seg å sitte med fasit, kan bedrive «sann» samfunnskritikk.

Hvis sannheten er slik at den må komme i mange former for at den skal kunne gripes, er ironien som kommunikasjonsform uvurderlig. Som når nevnte Bård Tufte Johansen serverer tabloidpressen den i det store bildet uinteressante løgnen at han har vært sammen med makker Eias kjæreste, og samtidig den relativt interessante sannheten at det ikke er så farlig å lyve i tabloidpressen. Da er det nesten satire.

NOE MER PROBLEMATISK er det selvfølgelig å omfavne den løgnen som ikke bare er alternative måter å fortelle sannheter på, eller som er støtdempere i mellommenneskelige relasjoner à la køen i Bygdøy allé. Men heldigvis er menneskene forbløffende kapable til å avsløre den rent desinformative løgnen selv om de lever i et tilsynelatende informasjonsvakuum. Erfaring lærte for eksempel den jevne sovjeter å tolke løgnaktig informasjon fra de statlige mediene i en «sann» kontekst. Selv i Serbia, hvor Milosevic brukte tradisjonelt etterrettelige nyhetskanaler til å spre sitt nasjonalistiske budskap, ble den tillitskapitalen mediene hadde bygd opp, uhyre fort brukt opp. Om enn ikke like fort som toppidrettssjef Bjørge Stensbøl brukte opp sin tillitskapital da han offentlig gikk ut og slo fast at fordi to norske dopingtatte idrettsutøvere kan vise til at de har i sin forvaring kosttilskudd som inneholder nandrolon, så har de bevist sin uskyld. Men om Stensbøl når han ser seg i speilet må velge mellom betegnelsene «taktisk løgner» eller bare «ganske dum», er det kanskje verre med presumptivt kritiske journalister, som Davy Wathne i TV2, som slukte dette rått og glemte å sette spørsmålstegn bak renvasket-overskriftene. Blåøyd nasjonalisme eller bare dårlig jobb?

Løgnen er kommet for å bli, men det du ikke tror på, har du som regel ikke vondt av. Dessuten: Uten løgnen stopper Norge. Helt sant.