Uten magi

Skuffende vri på eventyret om kong Arthur og ridderne av det runde bord.

FILM: Hjelpeløse jomfruer i nød, magiske sverd, eventyrlige Camelot, farlige trollkvinner og mystiske trollmenn. Og selvfølgelig: ulykkelig kjærlighet og udødelig romantikk. Massevis av det siste. Si «ridderne av det runde bord» og de fleste av oss tenker øyeblikkelig på alt dette. Men ingen av disse tingene finner du i «King Arthur».

Siste oppdrag

Vi er i Britannia en gang på 500-tallet. Romerne holder på å trekke seg ut, og en gjeng riddere i Romas tjeneste, ledet av Arthur Castus, er klare for å pensjonere seg. Nå gjenstår bare et eneste lite oppdrag -  å bringe en romersk familie trygt tilbake fra fiendtlig territorium nord for Hadrians mur.

Her venter stridslystne keltere, samt en hel hær av nylig ankomne barbariske saksere.

Du møter dem alle sammen her, Arthur, Lancelot, Guinevere og Merlin. Manusforfatter David Franzoni («Gladiator») har bygd sin historie på en av mange teorier om hvordan mytene omkring sagnkongen Arthur oppsto. Greit nok, men spørsmålet som straks melder seg er hvorfor han og regissør Fuqua («Training Day») har valgt nettopp dette stoffet når de har fjernet alt som gjør det så populært?

Det hadde kanskje vært lettere å tilgi hvis resultatet var blitt bedre, men dette er lite annet enn en litt under gjennomsnittet underholdningsmaskin, spekket med slagscener og mer eller mindre pinlige replikker. Slektskapet til «Braveheart» er tydelig, men du slipper i det minste Mel Gibson her. Kvaliteten på skuespillet er varierende. Ridderne er ikke verst, både Clive Owen (Arthur) og Ioan Gruffudd (Lancelot) poserer bra og gjør seg som staute riddere.

Som ufrivillig komisk innslag ruver Stellan Skarsgård som sakserhøvdingen Cedric. Han forsøker, men forgjeves.

For hvor skremmende kan det bli når han høres ut som en dårlig Marlon Brando-parodi og ser ut som noe fra tegneserien Hårek? Fagre Guinevere (Keira Knightley) gjør seg bra i 1500 år gammel haute couture. Med så sparsommelige antrekk er det naturlig å anta at det ikke var blanke klinger, men lungebetennelse som ble endeliktet til de fleste stridsmøyer den gangen.

Klisjé

Teknisk er det som forventet bra, spesielt på lydsiden -  det er noe eget med lyden av skarpt metall som flerrer gjennom kjøtt, ikke sant?

Men når man likevel bestemte seg for å tenke nytt og lansere kong Arthur fri for magi av noe slag, kunne vi ikke i det minste sluppet klisjeen om England i «den mørke tidsalder» som utelukkende våt, kald og skitten?

«King Arthur» er sikkert grei som forglemmelig actionunderholdning. Men skal du først se ett epos om store helter i hissige sverdkamper i sommer, se «Troja». Der er i det minste klimaet bedre.

FARLIG SKJØNNHET: Det var kaldt og vått i England på 500-tallet, men kle seg kunne de. I hvert fall kvinnene. Keira Knightley (t.h.) spiller Guinevere som stridsmøy i dette actiondramaet basert på myten om kong Arthur og hans riddere.