Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Uten pulsPå kjøret

Mørk bagatell om dop og heavy metal.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Med «Uten puls» debuterer Heine T. Bakkeid som forfatter for voksne. Skjønt romanen, som både er en oppvekstskildring og en slags «road movie», kan i mangt likne en ungdomsbok av den dystre typen. En gruppe gutter i slutten av tenåra er på vei fra den lille nordnorske bygda de bor i til Tromsø for å kjøpe dop. Jeg-forteller er Marius, ifølge seg selv «en balleløs taper, fanget i en taperaktig taperkropp som ikke makter mer enn å stirre ut av sideruta mens livet glir forbi.» Underveis underholder guttene hverandre med dop og griseprat. Underveis avbrytes også reisefortellingen jevnlig av tilbakeblikk til Marius\' barndom og ungdom. Det fortelles om forholdet til bestekompisen Marcus, som også sitter i bilen, og om Mia, den pene kjæresten Marius blir ubehagelig mot når han drikker seg dritings. Det gjør han ofte.

Snakker på nordnorsk

Bakkeid har i et Dagsavisen-intervju nevnt skotske Irvine Welsh som en av forfatterne han har et forhold til, og «Uten puls» har flere likhetstrekk med «Trainspotting»-stjernens bøker. Den handler om en guttegjeng uten retning i livet som ustanselig doper seg, og om hvordan dopet virker. Slik Welsh bruker skotsk i bøkene sine, lar Bakkeid alle karakterene konsekvent snakke på nordnorsk. Til å begynne med kan grepet virke anstrengt, men det begynner å flyte når man etter hvert venner seg til det. Bakkeids rusglade karakterer tegner et nedslående bilde av Bygde-Norge generelt og Nord-Norge spesielt. Moralen later til å være at for den som ikke kommer seg unna i tide finnes lite håp.

Menneskelig drama

Men bak dopet, festingen og de tallrike heavy metal- og musikkreferansene, finnes ikke uventet et menneskelig drama med fedre som drikker og tar selvmord, mødre som drar på byen som ungdommer og klassisk tenåringsproblematikk i «Å være ung er for jævlig»-tradisjonen. Boka rammes dessuten inn av at Marcus skyter seg. Her er vanskelige far-sønn-relasjoner og kameratskap som veksler mellom å være bygd på slagsmål og gråt. Dette bakteppet bringer boka over i temmelig velkjente forklaringsmodeller, og psykologisk lodder «Uten puls» sjelden særlig dypt. Det evinnelige dop- og drikkemaset kan dessuten kjennes trøttende. Men forholdet guttene imellom er skildret med sårhet, og boka er slett ikke uten fortellerdriv og humor.