TIL USA:  Den blinde barfotadvokaten Chen Guangcheng befinner seg fortsatt på Chaoyang-sykehuset i Beijing i påvente av utreisetillatelse til USA. Her med den amerikanske ambassadøren Gary Locke. Foto: AP/NTBscanpix
TIL USA: Den blinde barfotadvokaten Chen Guangcheng befinner seg fortsatt på Chaoyang-sykehuset i Beijing i påvente av utreisetillatelse til USA. Her med den amerikanske ambassadøren Gary Locke. Foto: AP/NTBscanpixVis mer

Uten returbillett

Dissidentene lukker døra bak seg når de forlater Kina. Bare de mest desperate velger å dra.

Kinesiske myndigheter har sagt at den blinde dissidenten Chen Guangcheng er å betrakte som en fri kinesisk borger som ikke er under strafferettslig etterforskning. Dermed kan han få utstedt et kinesisk pass og deretter søke om visum til utlandet. I teorien innebærer det at han når som helst kan vende tilbake til Kina. Men i praksis?

Etter «barfotadvokaten» Chens dramatiske flukt fra husarrest i Shandong-provinsen, etter hans seks dagers opphold i den amerikanske ambassaden i Beijing og etter kinesisk-amerikansk diplomati på høyeste nivå - ser hans framtidsutsikter tilsynelatende lyse ut. Han er tilbudt studiemuligheter og stipendier i kombinasjon med gjestelærerstillinger på to amerikanske universiteter, New York University og University of Washington i Seattle. Muligheten for et godt liv i eksil for ham, kona og de to barna er innenfor rekkevidde.

Men Chen ønsket ikke i utgangspunktet å søke om politisk asyl i USA. Først da han følte seg truet etter ambassadeoppholdet tok han beslutningen om å forlate Kina. Det er ingen lett avgjørelse å velge et liv i eksil. All erfaring tyder på at reisen til USA blir en enveisbillett.

Det er enkelte likhetspunkter mellom Chens valg og historien til den berømte kinesiske dissidenten Fang Lizhi. Han døde nylig i USA hvor han fikk en karriere som astrofysiker. Fang ble av de kinesiske myndighetene karakterisert som en av hovedmennene bak demonstrasjonene på Tiananmenplassen i 1989. Umiddelbart etter massakren natt til 4. juni søkte han og kona tilflukt i den amerikanske ambassaden. De oppholdt seg der i ett år før kineserne lot dem reise ut av landet. Fang Lizhi kunne aldri vende tilbake til Kina.

Framtredende studentledere fra Tiananmenplassen lever i dag i utlandet. Sammen med asylanter fra tidligere kinesiske protestbevegelser utgjør de en betydelig gruppe. Forfatteren Ian Buruma oppsøkte mange av dem i Europa og USA da han skrev boka «Bad Elements: Chinese Rebels from Los Angeles to Beijing». Han omtaler det nåværende kinesiske eksilmiljøet som en av de største politiske diasporaene i historien og sammenlikner kinesernes landflyktighet med de franske hugenottenes i det 17. århundre, russernes etter 1919, de tyske jødenes etter 1933 og ungarernes og tsjekkernes på 1950- og 60-tallet.

En annen kjent studentleder fra 1989 er Wang Dan. Han har bodd vekselvis i England og USA hvor han har tatt en doktorgrad i historie. Han satt i fengsel i Kina i fem år, før han fikk «medisinsk permisjon» for å reise til USA. Wang Dan har aldri villet søke om amerikansk statsborgerskap, men alle hans søknader om nytt kinesisk pass er blitt avslått. Han har kjempet for å komme tilbake til Kina for å se til sin syke mor, men har aldri kommet nærmere hjemlandet enn Taiwan. Døra til Folkerepublikken er lukket for sånne som ham.

Fra et arbeiderstrøk i Hong Kong leder baptistpresten Chu Yiu-ming aksjonen «Jeg vil hjem» med en oppslutning på bortimot 500 kinesiske eksildissidenter. De ufrivillige eksilkineserne kan grovt deles i to grupper: De som selv er gamle og vil tilbake til fedrelandet før de dør, og Tiananmen-generasjonen som var i 20-åra i 1989 og som nå har gamle og syke foreldre som de vil hjem og se til. Det er fortsatt arrestordre i Kina på studentlederne. «Mange av dem er villige til å gå i fengsel for å få lov til å vende tilbake til familien, til fedrelandet, til foreldrenes gravsted», sa pastor Chu da jeg besøkte ham i Hong Kong før 20-årsdagen for Tiananmen-massakren.

Poeten Liu Hongbin flyktet også etter 1989, men reiste inn i Kina på sitt britiske pass i 1997. Dagen etter ankomsten sto seks politimenn på døra hos hans mor med følgende beskjed til ham: «Du er ikke velkommen her til lands. Dine kontrarevolusjonære ord i utlandet har gjort deg til persona non grata.» De beslagla det britiske passet hans. Han fikk det tilbake seinere med beskjed om at han hadde opptrådt i strid med reglene for turiststatus. Dagen etter ble han deportert til Hong Kong. «Hjemløshet, ensomhet og fortvilelse har nesten drevet meg til selvmord», skrev han i 2009.

Dissidentene vet hva de risikerer ved å forlate hjemlandet. De kan bli marginalisert, isolert og glemt. Mulighetene til å kjempe for en sak de har våget så mye for, avtar fordi interessen for saken er mindre i et annet miljø enn det kinesiske. Kontakten med andre dissidenter er ikke nødvendigvis mulig. Det finnes ikke noe selvfølgelig nettverk de kan fortsette sitt arbeid innenfor. Dessuten vet de at de kan utsette sin etterlatte familie, venner og advokater i Kina for represalier.

Mange foretrekker å leve i husarrest i Kina framfor utsiktene til aldri å se Kina igjen. De forlater bare landet dersom de føler seg direkte truet på livet. At Chen Guangcheng nå velger enveisbilletten sier mye om hva han har måttet tåle av trusler og trakassering.