Uten rød løper

Når Åge Aleksandersen slenger med leppa, blir ikke engang partikollega Trond Giske spart.

CD: «To skritt frem» er hans første plate med Sambandet på 19 år - og det er en slags begivenhet for oss som har vokst opp med trønderrockens fyrtårn. Å supplere med liveplata «4 skritt tilbake» fra fjorårets sommerturné er også et lurt trekk. Her får du de beste mimrelåtene - fra «Lys og varme» til «Levva livet» en time seinere - i musikalsk oppdaterte versjoner med et tett Sambandet.

Trommis Steinar Krokstad (Stage Dolls) og bassist Morten Skaget (TNT) ble hentet inn da Sambandet dro på sin første gjenforeningsturné sommeren 2003, og henger fortsatt med.

Men den eneste hørbare forskjellen i forhold til Åges soloplater er egentlig at rockeskruen er skrudd til noen hakk - og at Åge distanserer seg fra den mest intime dansebandflørten.

Som tekstforfatter er han best når han er på sitt mest infame og sarkastiske. Her har han en del felles med svenske Stefan Sundström, som han synger duett med på småmorsomme «Vi drar på staaaaaaan ...» - Åges bidrag til unionsoppløsningsjubileet.

Han er ellers ikke den som soler seg i glansen på fiffe fester, men han mener mye om den slags jåleri. I «Rød løper» går det ut over «premieremafiaen» anført av Kjell Magne, «lady Valgerd», «lady Hilde» og «lord Sponheim» - men også Åges ikke navngitte partikollega fra Ap, Ari-venn Trond Giske: «Og min mann på tinget / e faan mæ ikke bedre, han.» Åge kan også glimte til med vare og følsomme - og ganske personlige - beskrivelser av de små ting i hverdagen. Og selvsagt den varme og gode kjærligheten. Det kommer best til uttrykk i «Du» , med nykommer Skjalg Raaen på steel-gitar og Sambandet-veteran Bjørn Røstad på en saksofon full av levd smerte. Den er utvilsomt albumets «Lys og varme», men den balanserer på en slakk line.

For Åge kan også henfalle til pompøsiteter og banaliteter, og «Alkymisten» og «Bak slør» faller ned på feil side. Tittellåta (med en intro som tatt fra «Levva livet») er Åges oppsummering av artistlivet, singelen «Danserinnen» en fengende feelgood-låt og «Skyggeland» en mektig finale.

«Egentligliksomschærlighetogsånntikkesant» og «Guantanamo» - den siste har en fin tekst, men skjemmes av en ung, skrikende kvinnestemme - er derimot fort glemt. Kanskje ikke to skritt fram, dette, men et godkjent comeback fra Sambandet.

Plata er i handelen fra mandag.