Uten ryggrad

Denne vårens norske rockehype, Span, burde jobbe noen helger med spissing av låter og sound før de melder seg som frivillige til verdensberømmelse.

Du vet at noe er på gang når du pakker Oslo-klubben John Dee en fredagskveld, og den lokale plateselskapssjefen sprader rundt i gullstripete dress. Det var en ordentlig go'kveld for Span sist fredag da de lanserte debut-ep-en. De siste åtte månedene har de opplevd uvanlig mye positiv buzz. Span har en lang, lang liste med superlativer fra britisk presse, og etter Bylarm-gigen for seks uker siden har det begynt å boble her hjemme også.

Trynetøff rock

Span har klart å skape entusiasme rundt seg selv av helt forståelige grunner. Jarle Bernhoft er en sjeldent talentfull vokalist og frontfigur. Fyren er født til å stå på en scene. Så enkelt er det. Span spiller også en larmende og trynetøff rock, med rikelige doser melodi, som gjør at de treffer tidsånden. Tittellåta her, «Baby's Come Back» , er en forrykende ambassadør for bandet med sitt tøylesløse driv og gi-faen-glefs - en vellykket 60-meterøvelse i ånden til Blurs «Song2». Den fandenivoldske sulten de viser i åpningslåta holder imidlertid ikke ep-en ut.

Ufarlige

Span er noenogtjueåringer som vokste opp med Helmet, Soundgarden og Red Hot Chili Peppers på gutterommet. De digger kjellertung blues, prøver å tilføre sin egen popsensibilitet og sin egen edge, klarer det også til en viss grad, men framstår likevel som litt pregløse og ufarlige. Femsporsskiva understreker det inntrykket man sitter igjen med etter å ha sett Span live: lovende og på hogget, men mangler låter og ryggrad. De vet at de vil spille høy og tøff rock, men har ikke helt klart å knekke koden for hvordan. Sånn sett kan man gjerne tro på Spans gjennomslagskraft, uten at man helt tror på deres genuine kvaliteter.