Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Uten sikkerhetsnett

Madonna blottlegger sine svakheter i jakten på en ny, perfekt sound.

Å nærme seg ei ny Madonna-plate tilhører populærkulturens mest spennende øvelser. Hennes evne til å absorbere, reflektere og omforme gjeldende trender og strømninger til sitt eget produkt - et utvetydig Madonna-produkt - gjør henne ikke bare til et vandrende «state-of-the-art»-barometer for kommersiell musikk, H&M-moter og religiøst forankrede livstilsaccessoirer, men til personifisert pop art .

Ikke rart man møter «American Life» med skyhøye forventninger. Så har da også Madonnas «modne periode» begynt mesterlig med to av hennes mest helstøpte album noensinne - «Ray Of Light» (1998) og «Music» (2000).

Nedtur

Men «American Life» er en albumnedtur. Visjonen om å smelte sammen elektronisk og akustisk musikk slår nemlig ikke heldig ut for sangeren Madonna, som her blottlegger sine svakheter på måter som ellers har vært forbeholdt hennes forsøk på å tilnærme seg 20-tallet («Dick Tracy»-soundtracket) og musikalsjangeren («Evita»).

Uferdig

Ta for eksempel «X-Static Process» og avslutningssporet «Easy Ride» , ganske streite, akustisk baserte ballader hvor Madonna, 20 år etter at hun albumdebuterte, framstår som en famlende, uferdig folkartist med en irriterende vibratostemme. Ikke bra.

Kunstige fraseringer, overdreven vokaleffektbruk og spinkel vokalframføring - alt kommer opp i dagen.

I dette elektro-minimalistiske og i stor grad kassegitardominerte miljøet blir dessuten hennes notorisk lettvinte blabla-tekster tydeliggjort på en måte de slett ikke har godt av.

Faller gjennom

Kontrasten mellom den kalde og harde teknopopen på den ene sida og de varme, myke akustiske partiene på den andre, er likevel ikke uten tiltalende aspekter. De gangene det funker, er det riktig flott.

«American Life» var en frisk førstesingle, og den er også et godt åpningsspor. Den setter tonen for albumet, og den oppsummerer på mange måter hva Madonna prøver på. Rappen hennes mot slutten balanserer på riktig side av tøysete. «Hollywood» er platas beste spor, en økonomisk klubbsmyger med en kjølig, rocka attityd og et hektende refreng. «Mother And Father» er både melodisterk og klubbvennlig på en Madonna-anno-80-tallet-måte.

Hybelpoesi

Dessverre ødelegges den av acappellainnslag, hybelpoesi og håpløs rapping.

Resten av «American Life» viser at Madonna i sin jakt på enda en ny, perfekt popsound har glemt å feste sikkerhetsnettet.

Der hun de siste åra har veltet seg i suggererende klubbpop og substansielle ballader med et maktdemonstrativt resultat, faller Madonna gjennom oftere enn man skulle tro var mulig for en artist av hennes kaliber. Men så har hun da også til gode å lage tre knallalbum på rad.

FAMLENDE: 20 år etter at Madonna albumdebuterte, framstår hun som en famlende, uferdig folkartist med en irriterende vibratostemme. Ikke bra.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media