Uten spenning

John Grisham tolket av Robert Altman og Kenneth Branagh høres spennende ut. Men det er nettopp det «The Gingerbread Man» aldri blir.

Nei, slett ikke spennende- verken på den ene eller andre måten. Den ene først: John Grisham har solgt svinaktig mange bøker, alle thrillere med rot i det amerikanske rettssystemet. «The Gingerbread Man» er hans første forsøk på å skrive direkte for film. (Manuskriptet er kreditert Al Hayes, mens Grisham har fått den mer vage «basert på en original historie av» foran navnet sitt på rulleteksten). Filmversjonene av hans bøker har vært av vekslende kvalitet, men felles for dem er at de i det minste har fått publikum til å sitte stille mens det sto på. Det tviler jeg på vil skje her. «The Gingerbread Man» er så forutsigbar at den eneste overraskelsen ligger i at noen har hatt mot til å skape en så lite overraskende intrige.
Paringen av regissør Altman og tusenkunstneren Branagh med Grisham, blir også overraskende lite spennende. Branagh har lagt seg til en sørstatsdialekt som virker overbevisende (i mine ører). Stort mer er det ikke å si om hans innsats. Robert Duvall er god som alltid, mens stakkars Daryl Hannah aldri får noe å spille på. De som leter etter Altmans lett gjenkjennelige fingeravtrykk, leter forgjeves. Om det skyldes de mye omtalte konfliktene mellom produsent, filmselskap og regissør, er til syvende og sist uinteressant. «The Gingerbread Man» er rett og slett en middelmådig film på alle vis.