Uten stedssans

«Tilbaketoget fra Moskva» er en fascinerende fortelling i feil rom.

FORTVILELSE: Et hjem går i oppløsning i «Tilbaketoget fra Moskva». Det engasjerer. Men i Bergen er det gjort grep som virker malplasserte. Foto: Nicolaas A. Klippenbroeck/Den Nationale Scene.
FORTVILELSE: Et hjem går i oppløsning i «Tilbaketoget fra Moskva». Det engasjerer. Men i Bergen er det gjort grep som virker malplasserte. Foto: Nicolaas A. Klippenbroeck/Den Nationale Scene.Vis mer

|||TEATER: Hvor er vi?

Vi er i hjemmet til Alice (Kirsten Hofseth) og Edward (Karl Bomann Larsen), som snart vil gå i oppløsning når Edward bestemmer seg for at han har fått nok av Alices stadige oppfordringer om å være noe annet og bedre, og forlater henne uten ord og uten anger.

Men vi er også i et firkantet rom i sort, skimrende sten på Lille scene på Den Nationale Scene i Bergen, møblert av mørk, bordlignende struktur i skinn og spinkle stoler. Den glatte hardheten Carle Langes scenografi er muligens ment å understreke brutaliteten i det som foregår når Edward, som lik en fransk soldat under Napoleons tilbaketog fra Moskva, som han sluker store bøker om, bestemmer seg for å gå videre i livet og la den ødelagte Alice bli liggende i kjølvannet. Men det føles så uendelig langt fra et middelaldrende britisk ektepars stue, eller, for den saks skyld, på en mer nøytral, intim teaterscene.

Nattklubb
Det minner mer om en litt utdatert nattklubb, der regissør Carl Jørgen Kiønig i tillegg velger å understreke det lille kammerspillets toppunkter med dramatiske lysskift i blått og rødt og komponist Åsmund Feidjes hvinende fioliner. Det virker malplassert og unødvendig.

William Nicholsons «Tilbaketoget fra Moskva» er en observant og empatisk tekst, som trekker inn britisk poesi og katolske tradisjoner for å utdype og belyse den opprivende skilsmissen som ødelegger Alice og gir Edward nytt liv. Her legges den i Hofseths og Bomann Larsens erfarne hender.

Skriftlig følelse
Hofseth klarer å spille ut Alices overkjørende intensitet uten å gjøre det for stort; mimikken holdes nede mens stemmen blir stadig mer desperat. Bomann Larsens Edward er lett arrogant og spisst artikulert, fortvilelsen han også tar del i kommer frem i få og brå utbrudd. Den raske replikkføringen understreker komikken i dialogen, men øker også følelsen av at dette er skrevne ord. Det virker ikke som om hovedpersonene dveler ved eller tenker over det de sier.

«Tilbaketoget fra Moskva» er, her som da den ble satt opp på Nationaltheatret i Oslo, en fengslende fortelling. Tiden går fort. Men Bergensversjonen føles lenger unna. Kanskje fordi følelsen av at vi befinner oss i feil rom, aldri helt slipper taket.