For rundt ti år siden var hovedtittelen i en av bulevardavisene i hovedstaden: «Uten svensker stopper Norge». Dette var like før 17. mai i et Norge med høykonjunktur. Det var jo veldig hyggelig, for den gang hadde jeg svenske norskstudenter med i Oslo. De ble både overrasket og forundret. Noen av dem ble boende i Norge.

Men ting endrer seg. For eksempel skattlegging av tips for utelivsansatte. Dette får følger for svensker som arbeider i Norge. Mange vurderer etter sigende å vende tilbake til Sverige.

Man kunne sammenlikne med at krefter i Danmark vil innføre grensereguleringer på svenskegrensa. Igjen konsekvenser for andre nordiske lands borgere. To ulike saker, men er det noen forbindelse?

Historisk sett er det ikke første gang at brå endringer skjer. Det sørgelige er når slikt slår ut for enkeltpersoner og -skjebner. De nordiske landene har ofte fungert som reservearbeidsmarkeder for nabolandene. Göteborg var i sin tid et arbeidsmarked for utallige norske bilindustriarbeidere i åra etter krigen. Da gikk det dårlig i Norge. For mange finner og islendinger har Sverige fungert på liknende måter.