UTEN TITTEL

Forord

Sultan Khan var en av de første jeg møtte da jeg kom til Kabul i november 2001. Jeg hadde tilbrakt seks uker med kommandantene i Nordalliansen, i ørkenen ved grensen til Tadsjikistan, i Hindu Kush-fjellene, i Panjshirdalen, på steppene nord for Kabul. Jeg hadde fulgt offensivene deres mot Taliban, levd på steingulv, i jordhytter, ved fronten. Reist på lasteplan, i militære kjøretøyer, til hest og til fots.

Da Taliban falt, dro jeg med Nordalliansen til Kabul. I en bokhandel fant jeg en elegant, gråhåret mann. Etter uker blant krutt og grus, der samtalene hadde dreid seg om krigstaktikk og militære framrykk, var det befriende å bla i bøker og prate om litteratur og historie. Sultan Khan hadde hyller bugnende med verker på mange språk, diktsamlinger, afghanske legender, historiebøker, romaner. Han var flink til å selge, da jeg gikk fra butikken etter første besøk, bar jeg med meg sju bøker. Jeg stakk ofte innom når jeg hadde tid til overs, for å se på bøker og for å snakke mer med den interessante bokhandleren, en afghansk patriot, som var blitt skuffet mange ganger over landet sitt.

– Først brente kommunistene bøkene mine, så plyndret mujahedin dem, så brente Taliban dem igjen, fortalte han.

En dag inviterte han meg hjem til et kveldsmåltid. Rundt en overdådig oppdekning på gulvet satt familien hans, den ene av konene, sønnene, søstrene, broren, moren, noen fettere.

Sultan fortalte historier, sønnene lo og vitset. Det var en løssluppen tone, og en stor kontrast fra de enkle måltidene med kommandantene i fjellene. Men jeg la raskt merke til at kvinnene sa lite. Sultans vakre tenåringskone satt stille ved døren med babyen sin uten å si et ord. Den andre hustruen hans var ikke til stede denne kvelden. De øvrige kvinnene svarte på spørsmål, tok imot ros for maten, men startet ingen samtaler selv.

Da jeg gikk derfra, sa jeg til meg selv: Dette er Afghanistan. Denne familien hadde det vært spennende å skrive en bok om.

Dagen etter oppsøkte jeg Sultan i bokhandelen og fortalte ham om ideen min.

– Tusen takk, sa han bare.

– Men det betyr at jeg må bo sammen med dere.

– Velkommen.

– Jeg må bli med dere rundt, leve slik dere lever. Med deg, konene dine, søstrene, sønnene.

– Velkommen, sa han igjen.

En tåkete februardag flyttet jeg hjem til familien. Det eneste jeg hadde med, var datamaskinen min, notatblokker, penner, en satellittelefon og det jeg gikk og sto i. Resten hadde forsvunnet på reisen, et sted i Usbekistan. Jeg ble mottatt med åpne armer, og trivdes godt i de afghanske kjolene jeg etter hvert fikk låne.

Jeg fikk en matte på gulvet ved siden av Leila, som var den som hadde fått i oppgave å passe på at jeg hele tiden hadde det bra.

– Du er min lille baby, fortalte nittenåringen meg den første kvelden. – Jeg skal ta meg av deg, forsikret hun og spratt opp hver gang jeg reiste meg.

Alt jeg ba om skulle oppfylles, hadde Sultan befalt familien. At han hadde lagt til at den som ikke respekterte dette, ville bli straffet, fikk jeg vite senere.

Hele dagen ble jeg servert mat og te. Sakte ble jeg innført i familiens liv. De fortalte meg ting når de hadde lyst, ikke når jeg spurte. Det var ikke nødvendigvis når jeg hadde notatblokken klar at de var i humør til å snakke, men kanskje under en tur i basaren, på en buss, eller en sen kveldstime på matten. De fleste svarene kom av seg selv, som svar på spørsmål jeg ikke ville hatt fantasi til å stille.

Jeg har skrevet i en litterær form, men til grunn for det jeg skriver, ligger virkelige historier som jeg har vært med på, eller som jeg har fått fortalt av de som var med. Når jeg skriver hva personene tenker eller føler, er det basert på det de har fortalt meg at de tenkte eller følte i den situasjonen som blir skildret.

Det meste jeg skriver om har jeg vært med på selv, livet i leiligheten, turen til Peshawar, til Lahore, pilegrimsreisen, innkjøpene i basaren, bryllup og bryllupsforberedelser, hammamen, skolen, undervisningsministeriet, jakten på al-Qaida, politistasjonen og fengselet.

Andre ting har jeg ikke opplevd selv, som Jamilas skjebne og Rahimullahs eskapader, eller når Mansur møtte sine venninner i butikken. Det er historier jeg er blitt fortalt i etterkant.

Hele familien var innforstått med at jeg bodde hos dem for å skrive bok. Dersom det var noe de ikke ville jeg skulle skrive om, sa de ifra. Likevel har jeg valgt å anonymisere familien Khan og de andre personene jeg gjengir. Ingen ba meg om det, men jeg følte det var riktig.

Dagene mine var som familiens dager, jeg våknet i grålysningen av barnas hyl og mennenes befalinger. Så sto jeg i kø til badet, eller snek meg inn når alle var ferdige. Var jeg heldig, var det varmt vann igjen, men jeg lærte meg fort at en kopp kaldt vann i ansiktet også er oppfriskende. Resten av dagen ble jeg enten hjemme med kvinnene, besøkte slektninger og dro i basaren, eller jeg var med Sultan og sønnene i butikken, rundt i byen, eller på reiser. Om kvelden delte jeg middagen med familien, og drakk grønn te til det var på tide å legge seg.

Jeg var gjest, men ble fort husvarm. Jeg ble tatt fantastisk godt hånd om, familien var sjenerøs og åpen. Vi hadde mange morsomme stunder, men jeg har sjelden vært så sint på noen som i familien Khan, jeg har sjelden kranglet så mye med noen som der. Jeg har aldri hatt så lyst til å slå noen som der.

Det som provoserte meg, var alltid det samme: måten mennene behandlet kvinnene. Mennenes overlegenhet var så innprentet i dem at det sjelden ble stilt spørsmål ved den. I diskusjoner var det for mange helt selvfølgelig at kvinner __83 Selv ble jeg vel sett på som et slags tvekjønnet vesen. Som vestlig kvinne kunne jeg være både hos kvinnene og mennene. Hadde jeg vært mann, ville jeg aldri kunnet bo i familien slik jeg gjorde, så tett på Sultans kvinner, uten at folk hadde begynt å sladre. Samtidig var det aldri noe hinder for meg å være kvinne, eller tvekjønnet, i mennenes verden. Når festene var oppdelt, med kvinner og menn for seg, var jeg den eneste som kunne sirkulere fritt mellom rommene.

Jeg slapp å forholde meg til de afghanske kvinnenes strenge kleskoder, og jeg kunne gå hvor jeg ville. Likevel iførte jeg meg ofte burkha, rett og slett for å være i fred. Som vestlig kvinne i Kabuls gater tiltrekker man seg mye uønsket oppmerksomhet. Under burkhaen kunne jeg endelig stirre så mye jeg ville uten at noen stirret tilbake. Jeg kunne observere de andre i familien når vi var ute, uten at all oppmerksomhet ble rettet mot meg. Anonymiteten ble en befrielse, den var det eneste stedet jeg kunne rømme til, for i Kabul finnes det knapt steder der man kan være alene.

Jeg brukte den også for å finne ut mer om hvordan det er å være afghansk kvinne. Hvordan det er å presse seg ned på de tre bakerste, smekkfulle radene reservert for kvinner, når bussen ellers er halvtom. Hvordan det er å krøke seg sammen i bagasjerommet på en drosje fordi det sitter en mann i baksetet. Hvordan det er å bli stirret etter som en høy og attraktiv burkha og få sin første burkhakompliment fra en mann på gaten.

Hvordan jeg etter hvert begynte å hate den. Hvordan den presser rundt hodet og gir hodepine, hvor dårlig man ser ut av trådgitteret. Hvor innelukket den er, hvor lite luft som slipper inn, hvor fort man begynner å svette, hvordan man hele tiden må passe på hvor man tråkker fordi man ikke kan se føttene sine, hvor mye rask den soper opp, hvor skitten den blir, hvor i veien den er. Hvor befriende det var å ta den av når vi kom hjem.

Jeg brukte også burkhaen som sikkerhet. Når jeg reiste med Sultan på den usikre veien til Jalalabad. Når vi måtte overnatte på en skitten grensestasjon. Når vi var ute sent om kvelden. Afghanske kvinner reiser stort sett ikke med et knippe hundredollarsedler og en datamaskin, så de burkhakledte får være i fred for landeveisrøvere.

Det er viktig å understreke at dette er fortellingen om én afghansk familie. Det finnes flere millioner andre. Min familie er ikke engang typisk. Den kommer fra en slags middelklasse, dersom man kan snakke om noe slikt i Afghanistan. Noen hadde utdannelse, flere kunne lese og skrive. De hadde nok penger og sultet ikke.

Dersom jeg skulle bodd hos en helt typisk afghansk familie, ville det blitt hos en familie på landsbygda, en storfamilie der ingen kunne lese og skrive og hver dag var en kamp for å overleve. Jeg valgte ikke min familie fordi den skulle representere alle andre familier, men fordi den inspirerte meg.

Jeg oppholdt meg i Kabul den første våren etter Talibans flukt. I denne våren blafret et skjørt håp. Folk var glade over at Taliban var borte, de trengte ikke lenger frykte for å bli trakassert på gaten av det religiøse politiet, kvinner kunne igjen gå alene i byen, de kunne studere, jentene kunne begynne på skolen. Men våren var også preget av de siste tiårenes skuffelser. Hvorfor skulle det bli bedre nå?

Utover våren, etter hvert som landet holdt seg forholdsvis fredelig, var det en kraftigere optimisme å spore. Folk la planer, stadig flere kvinner lot burkhaene henge hjemme, noen begynte å jobbe, flyktninger vendte tilbake.

Regimet vaklet – som før mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom krigsherrer og lokale stammehøvdinger. Midt i kaoset forsøkte lederen, Hamid Karzai å balansere – og stake ut en politisk kurs. Han var populær, men hadde verken hær eller parti – i et land som bugnet av våpen og kjempende fraksjoner.

Forholdene i Kabul var forholdsvis fredelige, til tross for at to ministre ble drept, en ble forsøkt drept, og befolkningen fortsatt ble utsatt for overgrep. Mange satte sin lit til de utenlandske soldatene som patruljerte gatene. – Uten dem blir det borgerkrig igjen, sa folk.

Jeg skrev ned det jeg så og hørte, og har forsøkt å samle inntrykkene i denne fortellingen om en vår i Kabul, om noen som prøver å kaste av seg vinteren og spire – og andre som ser seg dømt til fortsatt å «spise støv», slik Leila ville ha sagt det.

Åsne Seierstad

Oslo, 1. august 2002