Uten tvangstrøye

«Statsfeminismens jerngrep» hindrer en moderne likestillingspolitikk. Det er essensen i en kronikk Høyrekvinnene Linda C. Hofstad og Sunniva Flakstad Ihle leverer i Dagbladet 1. august. Etter å ha lest kronikken sitter vi igjen med ett stort spørsmål: Tror virkelig Høyre at likestilling kommer helt av seg selv?

«Statsfeminisme» er tydeligvis Høyres nye moteskjellsord. Hele ti ganger i løpet av sin kronikk bruker Hofstad og Ihle dette skremmebildet av venstresidas kamp for likestilling. Men hva er egentlig «statsfeminisme»? Vi kan vanskelig tolke det som noe annet enn ønsket om en statlig likestillingspolitikk.

Norge er i dag, tross våre svakheter, i verdenstoppen når det gjelder likestilling. Ifølge en fersk undersøkelse fra Verdens økonomiske forum, er de nordiske landene de mest likestilte i verden. Det samme viste forrige undersøkelse, som blant annet la vekt på at den nordiske velferdsstaten gir økt trygghet, og at nordiske kvinner har tilgang til et bredt spekter av muligheter innen utdanning, politikk og arbeid. Et kjennetegn ved Sverige og Norge, som topper listen over likestilte land, er nettopp en aktiv statlig likestillingspolitikk. De europeiske landene som havner lengst ned i undersøkelsen, som Italia og Hellas, kjennetegnes av det motsatte. Du finner ikke mye statsfeminisme i Italia. Du finner derimot lite familievennlige ordninger, og et svakt lovverk når det gjelder likestilling. Dette har blant annet gitt seg utslag i lave og synkende fødselstall.

«Den nordiske modellen» på likestillingsområdet består blant annet av et sterkt likestillingslovverk, gode ordninger for svangerskapspermisjon, velferdsordninger som gjør det enklere å kombinere jobb og familie, og arbeid for å styrke kvinners deltakelse i viktige posisjoner i arbeids- og samfunnsliv (som kvotering). Denne modellen, som tross alt har gjort Norge til et av verdens mest likestilte land, er det Hofstad og Ihle kaller «statsfeminisme».

Og dessverre for Hofstad og Ihle: Denne feminismen vil det bli mer, ikke mindre, av. Den rødgrønne regjeringen har nemlig styrket den statlige likestillingspolitikken.

Det er ikke slik som Hofstad og Ihle hevder, at Likestillingsdepartementet blir en «sovepute» for likestillingsarbeidet på andre områder.

Tvert imot gjennomsyrer likestillingsarbeidet hele regjeringens politikk. Bistandsminister Erik Solheim har styrket den kvinnerettede bistanden, og lagt fram en egen handlingsplan for kvinner og likestilling i utviklingsarbeidet. Justisministeren vil fremme et lovforslag om «omvendt voldsalarm», som øker tryggheten til voldsutsatte kvinner. Kulturministeren har fremmet virkemidler som skal gi økt likestilling i norsk filmproduksjon. For å nevne noe.

Hofstad og Ihle kaller denne statlige likestillingspolitikken for en «tvangstrøye». Det forundrer oss. Hva i all verden er det med full barnehagedekning, bedre svangerskapsrettigheter, kamp for likelønn eller kvoteringsregler i filmbransjen som innskrenker Hofstad og Ihles selvstendighet og valgfrihet? Tvert imot er jo dette virkemidler som øker kvinners rettigheter og valgmuligheter. En statlig likestillingspolitikk er en politikk for økt frihet.

«I vårt moderne samfunn forventer vi andre virkemidler [enn statsfeminismen] for å oppnå likestilling», skriver Hofstad og Ihle, men unnlater selv å nevne ett eneste konkret virkemiddel i sin egen kronikk. Det nærmeste vi kommer Hofstad og Ihles eget alternativ til en statlig likestillingspolitikk, er det de kaller «den liberale feminismen», men som ikke beskrives nærmere enn at den «kjemper for individet, valgfrihet og selvstendighet», og er «tilpasset dagen i dag og morgendagen». Det er mulig det finnes en sau et eller annet sted inni all denne retoriske ulla, men den er jammen ikke lett å få øye på.

Hvordan skal denne liberale feminismen bekjempe lønnsforskjeller og hindre diskriminering av kvinner i arbeidslivet? Hvordan skal den hindre ulikheter i menn og kvinners helsetilbud, sikre flere kvinner i maktposisjoner i samfunnet og bekjempe menns vold mot kvinner? Det unngår Hofstad og Ihle å svare på. Kanskje er det markedets usynlige hånd som skal tre ned fra himmelen og avslutte likestillingskampen en gang for alle?

Hofstad og Ihle vil legge ned likestillingsdepartementet. De foreslår altså å avvikle et virkemiddel for likestilling, uten å foreslå et eneste nytt. Spørsmålet man sitter igjen med etter å ha lest deres kronikk er enkelt og greit: Tror virkelig Høyres kvinneforum at likestilling kommer av seg selv? Hvis ikke, hvordan vil Høyre erstatte statlige virkemidler for å sikre kvinner like rettigheter og muligheter i det norske samfunnet? Uten et godt svar på det spørsmålet, må konklusjonen være at Høyres kvinneforum egentlig ikke ønsker likestilling.

SV er enig med Hofstad og Ihle i én ting: Vi er ikke i mål. Det gjenstår mye før norske kvinner og menn er likestilt. Dit vil vi heller aldri komme uten en aktiv statlig likestillingspolitikk. Derfor er det synd at Høyres kvinner ikke vil bruke kraften i den statlige politikken til å fremme likestilling. Den sjansen lar ikke vi som er menn i SV gå fra oss. Derfor kjemper vi blant annet for en ytterligere utvidelse av fødselspermisjonen, mot ufrivillige deltidsstillinger, for likestilling av skift og turnus, mot vold mot kvinner og for å avvikle kontantstøtten til fordel for lovfestet rett til gratis barnehage for alle barn.

Vi er ikke i mål.