Uten tvil

Solid om Fritz Moen-saken.

FILM: Hvis du forventer nye, revolusjonerende beviser eller teorier om en av tidenes største norske justismord, den såkalte Fritz Moen-saken, blir du antakeligvis skuffet. Men dokumentarfilmen «Sannhetsjegeren» er solid stykke film om en hendelse som ikke er noen rettstat verdig, og som ikke kan fortelles ofte nok.

Mange hull

I 1978 ble Fritz Moen dømt for drapet på Sigrid Heggheim. Tre år etter ble han også dømt for å ha drept Torunn Finstad. Beboerne i Trondheim pustet lettet ut, gjerningsmannen var tatt og unge jenter våget seg igjen utendørs etter mørkets frambrudd. Det syntes som en idiotsikker sak, og den siktedes tilståelse på tidlig tidspunkt forsterket rettens og opinionens overbevisning. Tore Sandberg dekket saken for Dagsrevyen den gangen, men etter hvert begynte tvilen å melde seg. Saken hadde for mange hull, for mange logiske brister, og Sandberg mistenkte både politi og rettsvesen for å ha gjort alvorlige feil. Et intenst og tålmodig arbeid fra Sandbergs side førte til gjenopptakelse av den første drapssaken i 2004, noe som igjen førte til fullstendig frifinnelse av døvstumme Moen. Men hva med det andre drapet? Var det fremdeles noe som skulle tilsi at de samme grove feilene ikke var begått i forbindelse med den saken?

Dårlig samvittighet

Filmen dokumenterer Sandbergs arbeid for å få Torunn-saken gjenopptatt. Det blir bare sagt i en bisetning, men det er ganske tydelig at Sandberg har dårlig samvittighet fordi han som reporter var med på medias massive forhåndsdømming av Moen og at dette er noe av drivkraften hans. Det aspektet gir filmen nerve og gjør den spennende på et personlig plan.

«Sannhetsjegeren» er ikke uten humor, riktignok av ganske svart type. For å få en motvekt inviterer Sandberg tidligere avdelingssjef i SEFO Frode Andreassen med på laget. I filmen framstår han som en spontan og folkelig fyr, en slags representant for publikum som kommer med utsagn det er lett å trekke på smilebåndet av. Eller en Dr. Watson til Sandbergs Sherlock Holmes.

Naive holdninger

Samtidig er hans overraskende naive holdninger – slik filmskaperne framstiller det – betenkelige. Et eksempel er en scene der han ligger på en benk og synger. Når Sandberg ber ham være litt mer seriøs, å reise seg opp slik at de kan jobbe videre, svarer han at han jobber bra i den stillingen og tilføyer: «Om du visste hvor mange forhør jeg har gjennomført liggende…» Avhør liggende? Vi får gjøre det som burde vært gjort overfor Moen den gangen, og la tvilen komme «tiltalte» til gode. Det er uansett ingen tvil om at «Sannhetsjegeren» burde være obligatorisk pensum for alle som nærmer seg en juss-lesesal – eller vurderer en karriere innen krimjournalistikk.