Uten vann - ingen utvikling

For mye og for lite, forurenset og reint. I dag er det Verdens internasjonale vanndag.

«Kolerautbrudd i Sør-Afrika», «Tørke i Etiopia», «Opptrappet konflikt mellom israelere og palestinere». Disse overskriftene fra de siste måneders internasjonale hendelser, dreier seg også om vann. Det samme gjør selvfølgelig flommen i Mosambik og Zambia. Ingen naturressurs er så grunnleggende for sivilisasjon og utvikling som nettopp tilgang til rent vann. Flertallet av verdens fattige har ikke tilgang på rent drikkevann. Verdens internasjonale vanndag, i dag den 22. mars, er en anledning til å reflektere over hva dette innebærer.

Vi bor i et land der tilgangen til mye og rent vann er en selvfølge. Norges evne til å utnytte kraftpotensialet i vassdragene, la også mye av grunnlaget for utviklingen fra å være et av Europas fattigste land til en moderne industrinasjon der innlagt vann og strøm er en selvfølge selv på den minste utpost. I andre deler av verden er vann, eller mangel på vann, årsak til konflikter, helseproblemer og matmangel.

Vi har hatt mange konflikter mellom ønsket om vannkraftutbygging og hensynet til naturvernet. Slike konflikter er velkjente også andre steder, men det er også andre konfliktlinjer. Mellom nasjoners og folkegruppers bruksrett og tilgang på vann. Mellom biologisk mangfold og de som vil bygge ut vassdrag for å skape økonomisk vekst. Mellom industri og jordbruk. Mellom by og land - rike og fattige.

Mange interesser står mot hverandre. Det krever at vi er bevisste på hva vi støtter og hvordan vi gjør det. Noe av det viktigste vi kan bidra med fra norsk side i tillegg til norsk kompetanse, er bedre samordning mellom ulike bistandsgivere. Når mange utenlandske givere står der med hver sin pengesekk, hver sine planer og hver sine vel begrunnede valg av utbyggere fra eget land, er det vanskelig for et utviklingsland med svakt styresett å ivareta en helhetlig tilnærming. Og, i slike spørsmål er helhetlig tilnærming absolutt ønskelig.

Et spennende eksempel på en slik helhetlig og langsiktig tilnærming, er arbeidet med Vietnams nasjonale vannkraftplan. NORAD har sammen med svenske Sida finansiert en studie som nettopp ser på en samlet utnyttelse av vannressursene. Planen har et tjueårsperspektiv, der miljø og sosiale hensyn har stått sentralt.

I tillegg til å sikre elektrisk kraft til befolkning og industri, er det et viktig mål å bygge ut vannkraften på en slik måte at det gir flomvern. Flom og oversvømmelser er en årlig foreteelse og fører til store skader. Slik har det bestandig vært. Fjorårets flom i Mekong-elva var blant de kraftigere, og førte til at 700 personer druknet. Regulering av vannføring i elvene gjennom kraftutbygging kan bli til stor hjelp for bøndene som dyrker ris langs elvebredden. Det vil bidra til å trygge bosetningen. Elvene som transportveier blir sikrere. Og redusert oversvømmelse vil minske faren for vannbårne epidemier.

Ofte vil bedre forvaltning i hvert enkelt land kunne dempe konflikter både internt og mellom naboland, fordi valgene både blir tydeligere og flere. Kapasitet og kompetanse innen forvaltningen står derfor sentralt i det meste av støtten NORAD gir til vannsektoren i utviklingsland.

For eksempel er Nilen en felles ressurs for mange land i Afrika. Nil-initiativet baserer seg på visjonen om en bærekraftig utvikling, med rettferdig fordeling av godene ved en utnyttelse av felles vannressurser i Nil-bassenget. Felles utnyttelse etter omforente kriterier er komplisert, men vil også kunne ha en betydelig politisk stabiliserende effekt i regionen. Norge støtter initiativet, og har rettet fokus spesielt mot kraftsamarbeid og vannressursforvaltning, områder hvor Norge har god kompetanse.

Kampen om vannet er også sentral i Midtøsten-konflikten. Tilgang til vann for befolkningen og fornuftig ressursforvaltning er også høyt prioritert av de palestinske selvstyremyndighetene. NORAD støtter blant annet utarbeidelse av kart og databaser, utforming av regelverk, administrative reformer og oppbygging av kompetanse og kapasitet hos dem som forhandler med israelerne om tilgang til de knappe vannressursene i området. Vi får håpe denne kompetansen snart kan komme skikkelig til nytte.

Mange av landene som til stadighet opplever at det blir for mye eller for lite vann, sliter i tillegg med dårlig styresett. Med byråkratier som strever med å samordne innsatsen. Med politikere uten en klar dagsorden. Vår rolle er å støtte landenes egne bestrebelser på å rydde opp i eget byråkrati og regelverk. Ansvaret for bruken av vann er ofte spredt på helseministerier, landbruksmyndigheter, kommunalministerier og kommuner, for å nevne noen. Sjelden har én instans overordnet ansvar for helhetlig planlegging og oppfølging.

Mange vil kanskje si at dette ikke er så ulikt det vi kjenner hjemmefra, men til forskjell fra oss har mange av utviklingslandene verken økonomiske, faglige eller byråkratiske ressurser til å rydde opp når forvaltningen rammes av konflikter, uklare ansvarsforhold og ineffektivitet. I slike tilfeller vil ofte gode ideer, erfaringer og støtte til oppbygging av kompetanse og kapasitet i forvaltningen være vel så god bistand som store pengeoverføringer.