Utenfor særklasse

Mine polemiske satirer på Dagbladets kultursider var ment som et eselspark til det norske helsebyråkratiet. I så fall var jeg ikke den første som la frem sine klager for offentligheten.

Men jeg var muligens en av de første som valgte satiren, eller mer korrekt burlesken, som form. Hver dag står det nemlig mennesker og slå hodet til blods mot klagemuren eller forsvinner sporløst i saksbehandlernes kartotekskuffer og data-arkiver.

Min første artikkel satte tonen for de som fulgte. Den handlet om en gigantisk lesemaskin som etter lange tider kom fra hjelpemiddelsentralen og var ment som et bilde på den ufattelige sendrektighet og kynisme som gjennomsyrer kulturen i denne viktige etat og som er velkjent for alle lidende og tålmodige mennesker som er avhengige av den. Men ingen, unntatt de som er blitt lobotomisert for enhver sans for humor, vil vel kunne ta denne beskrivelsen på ramme alvor.

Med tanke på en senere bokutgivelse ble artikkelserien holdt i samme avslappede og respektløse tone som mine polemiske skrifter om den iranske fatwa og den forhenværende Brundtland-regjeringens unnfallenhet (les: feighet) i Nygaardsaken. Disse ble, som noen kanskje vil være klar over, utgitt i Cappelens Brennpunktserie under tittelen «Den øredøvende stillheten» og det manglet ikke på nokså krasse utfall på navngitte personer, både i Iran og her Norge. Eventuelle reaksjoner fra regjeringens hold eller på det litterære parnass eller for den saks skyld pressens selvbestaltede vakthunder (PFU) har unndratt seg min oppmerksomhet.

Nu vil jeg ikke uten videre slike min forlegger Anders Hegers distinksjon mellom at det skal gjelde to forskjellige skalaer for journalistikk og skjønnlitteratur, av den enkle grunn at det finnes dårlig journalistikk og enda verre litteratur og selvsagt tvert om, og jeg er ikke av den oppfatning at forfatteren er hevet over de moralske normer som gjelder for andre borgere. Når det er sagt vil jeg gjerne benytte anledningen til å anføre at det samme gjelder for soneledere og narkoselgere.

Som skjønnlitterær forfatter har jeg ingen «Vær Varsom Plakat» foran meg når jeg skriver. Og for å dume meg ut en gang til visste jeg ikke at journalister og redaktører utøver sitt yrke med en slik plakat hengende over skrivebordet. Jeg skriver uten annen selvsensur enn den estetiske, og regner det for forlagskonsulentens gebet å anta eller refusere. I enkelte tilfeller kan det være på sin plass at ting i en roman blir gjort til gjenstand for diskusjon. Min bok «Line», for eksempel, kom farlig nær å være en nøkkelroman og ettersom det aldri har vært min hensikt å skade noen, hadde jeg ingen vanskeligheter med å stryke enkelte passasjer.

Det samme må gjelde i forholdet mellom en artikkelforfatter og en redaktør. Det er helt klart redaktørens oppgave å gjøre forfatteren oppmerksom på at elementer i en tekst står i fare for å komme på kollisjonskurs med det selvbestaltede presseutvalgets regelverk for god takt og tone, og sørge for at forfatteres personlige vendetta mot navngitte personer ikke får boltre seg uhemmet under skalkeskjul av å være ukrenkelige litterære perler i likhet med Koranen og Bibelen. Jeg tar på meg alt ansvar for det som står i artiklene i samme grad som jeg fraskriver meg ethvert ansvar for det som etter «Vær Varsom Plakaten» helst burde vært usagt.

Ingen unnskylder eller tilgir operasangeren fordi han er hes, og Svein Egil Omdal (leder av Pressens Faglige Utvalg) som ellers krever saklighet av de som setter ord på trykk, spør om det er fordi jeg er døende at jeg stiller i en særklasse. Dette finner jeg ikke bare sårende, men påfallende iskaldt. En gang i tiden skal Omdal også dø, og jeg unner ham ikke å dø på den samme nådeløse og fornedrende måte. Kanskje han burde ta en titt på sin «Vær Varsom Plakat» før han tar skrittet over grensen til det injurierende.

AXEL JENSEN: Hans eselspark mot helsebyråkratiet har utløst en prinsippdebatt om litterær form og sensur i pressen.