Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utenfor samfunnet

«Jeg har selv to dommer for seksuelle overgrep mot barn og føler at det mangler både innsikt og en god del forståelse for hvordan slike ting kan skje.»

I forbindelse med den seksualiserte volden som barn nå den seneste tiden har vært utsatt for, ønsker jeg å komme med noen synspunkter. Jeg har selv to dommer for seksuelle overgrep mot barn og føler at det mangler både innsikt og en god del forståelse for hvordan slike ting kan skje.

Man må forstå enkelte sammenhenger i menneskets psyke. Menn og kvinner som har denne legningen, er utover 90-tallet blitt stadig sterkere fordømt, noe som fører enkelte med pedofile tankemønstre inn i en ond sirkel: Med denne sterke fordømmelsen følger en sosial isolasjon, noe som for en del kan føles svært belastende. Selvfølelsen blir sakte, men sikkert ødelagt, og mye av den kontakten man gjerne hadde med andre voksne forsvinner. Det fører noen ganger til at pedofile oppsøker hverandres selskap, og der får de sin oppfatning av hva som er rett og galt med deres egen seksualitet, fullstendig snudd på hodet. I disse miljøene blir sex mellom barn og voksne fremstilt som positivt og ønskelig - også for barna.

Samtidig blir grensene mellom fantasi og virkelighet utvisket, da gjerne parallelt med at det sterke hatet mange føler overfor samfunnet, og forakten man føler overfor seg selv, vokser. I ytterste konsekvens kan dette føre til slike bestialske handlinger som dem vi har sett i det siste, men langt oftere fører det til overgrep der trusler og til dels vold benyttes i sterkere grad. Redselen for å bli tatt er så stor at de som begår overgrep, prøver å skjule dem med alle midler. Med andre ord: Barna utsettes for alvorligere overgrep, med langt større risiko for senskader.

Det kan virke som om den vanlige samfunnsborger tror at enkelte voksne ønsker å ha en pedofil legning. Jeg har under soning truffet en del voksne menn og kvinner som har begått seksuelle overgrep mot mindreårige. Jeg kan trygt si at disse menneskene kommer fra alle samfunnslag og er forskjellige typer, men jeg har aldri møtt noen som har ytret at deres pedofile legning har vært ønskelig! Alle som én skammer seg over den, men har ikke klart å kontrollere sine lyster, og dermed begått overgrep. Fordømmelsen fra samfunnets side forsterker redselen. Å fortelle sin partner om at man også har pedofile fantasier/lyster er ikke akkurat enkelt i dagens samfunn.

Det er et paradoks at samfunnet etter hvert betrakter homofile som «vanlige» mennesker med en annen seksualitet som flere og flere fullt ut aksepterer, mens det er det stikk motsatte som skjer i forhold til pedofile. Nå skal man også huske på at det er svært få som er utelukkende pedofile. De aller fleste som begår slike handlinger, har stort sett det man kaller et normalt seksualliv.

Det er enkelte, få fellestrekk hos denne gruppen: I hovedsak har de vært utsatt for overgrep i sin egen barndom, noe som fører til at de pedofile fantasiene blir så grunnleggende at noen dessverre går fra fantasi til handling. Det er en form for beskyttelse av sitt eget skjøre følelsesliv. Et fåtall blir dømt og må sone sin straff i fengsel sammen med andre innsatte, som ofte er meget sterkt fordømmende overfor denne gruppen fanger. Derfor er de psykiske skadene etter et fengselsopphold mye større for dem som soner for seksuelle overgrep, enn for andre. Jeg ble selv utsatt for fysisk vold flere ganger, men valgte å ikke gå videre til de ansatte med det, da jeg i så fall hadde utsatt meg selv for enda mer faenskap. Dessuten kan man ofte få følelsen av at også en del av dem som jobber som fengselsbetjenter, fordømmer en til dels sterkt. De psykiske skadene både i forhold til den skammen man føler etter å ha begått et overgrep mot et barn, og i forhold til hvordan man takler livet i ettertid, er skremmende store. Ca. 80- 85% av dem jeg har sonet sammen med, har hatt suicidale tanker og flere prøvde også å begå selvmord i fengselet.

Dette er saker som blir dysset ned i forhold til media, i likhet med det faktum at ikke alle overgrep er like skadelige for mindreårige. Ifølge psykolog Thore Langfeldts bok om sexologi viser undersøkelser fra Storbritannia at gutter i 12-årsalderen som frivillig har hatt seksuell omgang med voksne, ikke har hatt

psykiske skader. Jeg har også møtt kvinner som i barndommen har opplevd handlinger som i dag fører til lange fengselsstraffer for den voksne, uten å oppleve handlingene som belastende, verken i barndommen eller senere. Det som kommer frem i barnas samtaler med voksne og under dommeravhør, er også ofte til dels overdrevet. Barnet, som selvfølgelig er den uskyldige part, vil fremstille saken på en måte som de voksne ønsker å høre den. I praksis vil det si at den nysgjerrighet og eventuelle lystfølelse de selv har følt, som oftest ikke blir nevnt. Dessuten får de høre hvor alvorlige slike handlinger er, noe som kan forsterke den skaden de er blitt utsatt for, spesielt hvis overgrepet har vært lystbetont.

På den annen side har jeg møtt kvinner som nærmest har vært fullstendig ødelagt som mennesker på grunn av overgrep i barndommen. Det som går igjen i disse tilfellene, er som regel at offeret også er blitt utsatt for vold eller alvorlige trusler i tillegg til den seksuelle delen. Og forskning viser at de aller fleste som utvikler seg til psykopater, har vært utsatt for grov vold i barndommen. Men rettspraksis viser at en voksen får langt mildere straff i tilfeller av fysisk mishandling av mindreårige enn i saker som handler om seksuelle relasjoner mellom barn og voksne.

Poenget mitt er ikke å «forherlige» denne type seksualitet, men jeg vil prøve å nyansere synet på slike handlinger og deres konsekvenser. Det viser seg nokså entydig at der trusler eller vold har vært inne i bildet, er skadene av en helt annen og langt grovere karakter enn hvis det er skjedd frivillig.

Justisminister Hanne Harlem viser hvor liten innsikt hun har i dette problemet ved å uttale i Dagbladet at hun ønsker strengere straffer og større overvåking av såkalte pedofile, og pakker det inn i omtanke for barna. Det hun ikke kan være klar over, er at overgrep blir begått uansett, og at historien viser at man aldri har klart å redusere noen former for forbrytelser ved hjelp av økte straffer. Det vil dessverre virke stikk imot sin hensikt og føre til enda sterkere fordømmelse, noe som igjen forsterker redselen for å bli tatt - og derfor til større trusler mot barna som blir utsatt for overgrep.

Det er også på tale å innføre en bestemmelse om at alt samvær med egne barn skal overvåkes, hvis man er dømt for seksuelle overgrep mot barn, selv om man aldri har vært mistenkt for noe seksuelt i forhold til dem. Hvilke overgrep blir ikke da disse barna utsatt for? Barn av overgripere lider ofte vel så mye som dem som kanskje bare har vært utsatt for et mindre overgrep.

Selvfølgelig burde vi voksne som begår overgrep, tenkt også på denne konsekvensen, men dessverre er det ikke slik i virkelighetens verden, og barna våre blir utsatt for mobbing, til og med fra såkalt ansvarlige voksne! Den skamfølelsen vi sliter med i utgangspunktet, blir ikke akkurat mindre av slikt.

Jeg er redd for at den sterke fordømmelsen samfunnet generelt viser overfor pedoseksuelle dessverre vil gjøre problemet mye større enn det i dag allerede er. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen på en skremmende utvikling, som ingen aner konsekvensen av.

Jeg utfordrer derfor fagfolk med erfaring til å komme på banen med sine synspunkter og håper at det kan føre til en konstruktiv debatt om dette ømtålige emnet. Jeg kan også opplyse at en bok er på trappene, som heter «En pedofils betroelser», og som virkelig gir innblikk i hvordan det føles å bli tatt og dømt for seksuelle overgrep mot barn.

Til slutt vil jeg gjerne komme med et tips til foreldre som er redd for barna sine. Lær ungene å sette grenser! Lær dem å si klart og tydelig NEI hvis noen voksne gjør ting med dem som de ikke liker. Svært få potensielle overgripere vil begå et overgrep hvis barnet klart og tydelig viser at dette er noe de ikke vil. Det vil som oftest ødelegge det inntrykket den voksne ønsker, nemlig at dette er noe barnet aktivt er med på.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media