UKLAR: Utenriksminister Børge Brende har ingen klar agenda, mener artikkelforfatteren. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
UKLAR: Utenriksminister Børge Brende har ingen klar agenda, mener artikkelforfatteren. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Utenriksministerens uklare agenda

Fem innspill til Børge Brende.

Debattinnlegg

Den norske regjeringens utenrikspolitikk er uklar. Det er vanskelig å identifisere hva som er utenriksminister Børge Brendes prioriteringer, og hva som er øverst på den norske utenrikspolitiske agendaen. I en urolig og omskiftelig verden er ikke det et godt tegn.    

Utenrikspolitikken er i sin natur reaktiv. Et lite land som Norge må til en viss grad la sine utenrikspolitiske prioriteringer bli styrt av begivenheter utenfor vår kontroll, og reagere på disse. Samtidig må det ligge klare prioriteringer til grunn for hva som er viktigst for nasjonen Norge. Hvis ikke sitter vi igjen med en lite konkret, fragmentert utenrikspolitikk uten gjennomslagskraft.   Det er flere områder Norge bør prioritere og sette på agendaen i utenrikspolitikken. Vi vil her gi utenriksministeren fem innspill til områder som bør være blant hans fremste prioriteringer i 2015    

1. Ny global klimaavtale  
Hovedprioriteringen for 2015 bør være å bidra til at verdens stater inngår en felles, fremtidsrettet og robust klimaavtale. Siste frist er klimatoppmøtet i Paris i desember. I Det Norske Veritas sin årlige rapport «Global Opportunity» pekes det på faktorer som ekstremvær, mangel på ferskvann og bruken av fossile brennstoff som overhengende globale risikoer. Global oppvarming har enorme konsekvenser globalt. Også her hjemme betaler vi allerede prisen for en varmere planet. Investeringene som må gjøres på sikt for å motvirke konsekvensene av klimaendringene er enorme. Ekstremvær som følge av klimaendringer har de siste 30 årene stått for over 90 % av alle naturkatastrofer. FNs klimapanel slår fast at dersom temperaturen øker mer enn to grader, vil vi kunne oppleve alvorlige og irreversible endringerv og skaderpå natur, infrastruktur, jordbruksarealer og mennesker.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette må være utenriksministerens hovedprioritering for 2015. Det norske klimaarbeidet er i dag lagt til Miljøverndepartementet. Nå er det på tide at Utenriksdepartementet involverer seg langt sterkere i arbeidet for å få på plass en klimaavtale.    

2. Russland
Andre prioritering må være Norges forhold til Russland. Gjennom økonomiske og diplomatiske sanksjoner forsøker Norge, sammen med EU og USA, å endre russisk politikk. Så langt har den strategien feilet. Til tross for at den russiske økonomien har opplevd en omfattende knekk det siste året, at rubelen minsker i verdi og landets valutareserver stadig minker og utenlandske investorer trekker sine penger ut av landet, er president Putin hans politikk mer populær i Russland enn på lenge.  

I skyggen av sanksjonene fortsetter krigen i Ukraina. 5000 mennesker er drept så langt, de fleste etter at de økonomiske sanksjonene ble innført. Norge bør derfor tenke nytt i politikken overfor Russland i 2015. Som et lite naboland har Norge tradisjonelt hatt et godt samarbeid med Russland. Vi børr derfor vurdere om det finnes en mellom-rolle. Vår kritikk av Russlands negative innflytelse i forhold til krigen i Ukraina må ligge fast. Men det finnes andre virkemidler enn økonomisk boikott. Det verste som kan skje i 2015 er at Russland slår inn på en enda mer isolasjonistisk og nasjonalistisk vei. Dette, sammen med en eventuell økonomisk depresjon i landet, kan gjøre Russland farligere. Det er vi som naboland lite tjent med. En norsk politikk ovenfor Russland bør baseres på dialog, forhandlinger og samarbeid, fremfor en videreføring av konfrontasjonslinjen. Norge bør ikke ende i en situasjon hvor vi hverken snakker med Kina eller Russland.  

3. Skjev fordeling
En tredje prioritering er økonomisk ulikhet. Den økonomiske ulikheten minker mellom stater, og mange mennesker er løftet ut av ekstrem fattigdom. Sterke middelklasser har vokst frem i blant annet Kina og India. Det er bra. Men samtidig øker den økonomiske ulikheten innad i den enkelte stat. Rikdom er konsentrert på få hender, og i mange land ser vi en oppblomstring av økonomiske eliter, hvor rikdom og privilegier arves. Denne utviklingen er skadelig på lang sikt og vil føre til en ytterligere økning i den globale ulikheten.  

Norge har i hele etterkrigstiden hatt global utjevning som et viktig mål for sin utenrikspolitikk. Det var blant annet slik den norske bistandspolitikken ble utformet. Men dagens regjering har valgt å ikke ha en egen utviklingsminister. Det fordrer at utenriksministeren tar ansvar for global utjevning og sosial utvikling.  I 2015 må utvikling være høyere på utenriksministerens dagsorden. Til høsten skal FN vedta de nye bærekraftmålene, som skal overta for tusenårsmålene. Dette arbeidet er viktig. Fra norsk side er det spesielt viktig at man ikke bare konsentrerer seg om målene i seg selv, men også legger frem realistiske planer for hvordan de kan nås.  

4. Fremvekst av nasjonalisme og ekstrem islamisme
Økonomisk ulikhet, svakere statsinstitusjoner og en følelse av tapt nasjonal identitet har lagt grunnlaget for at nasjonalismen er tilbake i stort omfang — fra India til Storbritannia har nasjonalistiske politiske partier som Bharatiya Janata Party og UKIP økt oppslutning. Høyreekstrem nasjonalisme har de siste årene fått større innpass i politikken i europeiske land som Sverige, Hellas, Nederland, Tyskland og Polen. Samtidig har fattigdom, korrupsjon og konflikt lagt til rette for at ekstreme islamistiske terrororganisasjoner får stadig større spillerom. Resultatet er at ekstreme grupperinger som Boko Haram i Nigeria eller IS i Midtøsten får fotfeste. Spillerommet til disse organisasjonene må begrenses — radikalismen som slår over i terror må knekkes. Den gryende misnøyen flere steder i verden kan føre til en polarisering det vil være vanskelig å få bukt med. Vi ser allerede at frontene skjerpes. Norsk utenrikspoltikk må utforske nye metoder for å snu denne utviklingen.  

5. Humanitært nødhjelpsarbeid
2014 var et dramatisk år. Utbruddet av Ebola viste at den globale helseresponsen er svak. Samtidig satte antall mennesker på flukt nye rekorder. Verdens svar på disse utfordringene har vært for dårlig. En hovedårsak til dette er manglende politisk vilje til å bevilge ressursene som er nødvendig for å håndtere de massive utfordringene. Den femte prioriteringen til utenriksministeren må derfor være internasjonalt humanitært arbeid. Norge har stolte tradisjoner å spille på. Men mer viktig er det at Norge både har ressurser og ekspertise som i langt større grad kan utnyttes.  

Utenrikspolitikken er en viktig pilar i norsk politikk. Vi har derfor store forventninger til at utenriksministeren tar ansvar for å løfte flere utenrikspolitiske områder opp på både den norske og den internasjonale agendaen, og evner å sette en tydeligere utenrikspolitisk dagsorden.         

Lik Dagbladet Meninger på Facebook