Utenrikspolitikk etter valget

Norge bør se det amerikanske presidentvalget som et vendepunkt, og forberede seg på det.

MANGE HEVDER

at det ikke vil bety noen forskjell om John Kerry vinner presidentvalget i USA. Jeg er ikke enig. Det blir også hevdet at hvis George W. Bush vinner vil alt bli verre. Jeg er ikke sikker. Det kan bli omvendt. Norge og Europa bør etter min mening velge å se den 2. november som et vendepunkt - som en ny mulighet til å få USA til å justere sin utenrikspolitiske kurs uansett hvem som vinner valget. Hvis John Kerry vinner vil mye være i støpeskjea.

Jeg ser at statssekretær Vidar Helgesen i utenriksdepartementet skriver en bekymret debattartikkel i Dagbladet om hva slags utenrikspolitikk en AP/SV-regjering vil føre. Det ville vært bedre anvendt tid om utenriksledelsen, i stedet for å skremme med andre, evnet å gjøre seg tanker om hvordan regjeringen kan gjøre norsk politikk aktiv og synlig. I særlig grad bør tankevirksomheten dreie seg om på hvilke områder vi bør forsøke å påvirke USA i den perioden som kommer etter presidentvalget.

OGSÅ hvis

George W. Bush vinner, må vi ta som utgangspunkt at han vil ha et behov for å komme seg ut av de mange utenrikspolitiske hjørner som han har manøvrert sitt land inn i og som nå truer amerikanske interesser. Krigen i Irak slik den nå føres kan like godt ende opp med et sjiaamuslimsk prestestyre som er tett bundet opp til Iran. Dette vil være et stort nederlag for amerikansk utenrikspolitikk. Fortsatt uforbeholden støtte til statsminister Sharon i Israel vil skape større utrygghet, mer terror og verst av alt, det vil sette den jødiske staten som USA alltid har støttet, i fare. For hvis den israelske planen er å trekke seg ut av Gaza, men okkupere Vestbredden så å si i det uendelige vil spørsmålet bli: Hva skal Israel gjøre med palestinerne som uansett vil være der? Skal de nektes alle borgerrettigheter. I så fall vil Israel måtte opprette en apartheid-stat. Eller skal de tilbys stemmerett innenfor Israel. Som også er slutten for den jødiske staten. Også dette vil være et av de største nederlagene for amerikansk utenrikspolitikk. Særlig fordi det ikke vil bety slutten på terroren. Snarere tvert i mot.

Hva kan fra norsk side gjøres? Det er populært i diplomatiske kretser å utarbeide «food for thought» notater (notater som skal sette hjernevinninger i sving). Hva om utenriksledelsen setter i gang et slikt arbeid for bruk i samtaler med den amerikanske ledelsen og ikke minst europeiske politikere så snart valget i USA er over. Utenriksledelsen kunne ta utgangspunkt i temaer der Norge har sterke tradisjoner og bygget opp mye utenrikspolitisk kapital, nemlig kjernefysisk nedrusting og situasjonen i Midt-Østen. Dette er to temaer som hører nøye sammen. Det neste skrittet i terrorens historie kan bli kjernefysisk terror. Derfor er det maktpåliggende å stoppe et nytt kjernevåpenkappløp. Dessuten er det helt essensielt å få et bedre grep om situasjonen i Midt-Østen siden det er her terroren har sitt utspring. Utgangspunktet kunne være dette: USA trenger Europas hjelp i Irak. Men det er ikke rimelig å forvente at det skal skje så lenge USA fører en politikk i regionen som gjør situasjonen i Irak vanskeligere og vanskeligere.

HÅNDTERINGEN

av Iran og konflikten mellom Israel og palestinerne er nøkler til å få til en mer samlet amerikansk-europeisk politikk. Trusselen om at Iran skal få atomvåpen må få det til å gå kaldt nedover ryggen på Israel. Iran har fortsatt som offisiell politikk å utslette staten Israel. Iran forsyner Hizbolla , som har samme mål, med penger og våpen. Det rapporteres også om at ulike krigsherrer som opererer på de israelsk-okkuperte områdene, også får støtte den veien. Iran lager også betydelige problemer for amerikanerne i Irak.

EU har forsøkt å få Iran til å avstå fra å utvikle atomvåpen. Dette vil ikke lykkes uten at USA kommer på banen og er villig til å gi Iran noe. Iran har et behov for å komme inn i varmen politisk og økonomisk. Da må USA være villig til å opprette normale forbindelser med landet både på det politiske og økonomiske området. Som betingelse for dette må Iran avstå fra å utvikle atomvåpen og stoppe all hjelp til Hizbolla og andre terrorgrupper. Dermed kan man også få taket på Syria. Syria vil ha problemer med å holde grepet på Libanon uten Irans støtte til Hizbolla. Syria blir i en slik isolert situasjon nødt til å stramme grepet om grensen til Irak. I dag er det et faktum at både Iran og Syria er et hinder for å kunne stabilisere situasjonen i Irak. Med Iran og Syria inne i det gode selskap blir det enda mer uforståelig om Israel fortsetter å holde på de okkuperte områdene siden Israel har brukt trusselen fra naboland for å beholde disse områdene.

Det siste kortet kan da spilles, nemlig å sette makt bak kravene om en palestinsk stat. Med en slik politikk vil det trolig være lettere for Europa å bidra i Irak.

JEG MENER

det er tid for å lage en stor regional ramme rundt konflikten mellom Israel og palestinere og løfte den opp på et internasjonalt nivå. Vi hadde en slik internasjonal ramme med Madrid-konferansen tidlig på 90-tallet som for øvrig Oslo-prosessen sprang ut av. Norge bør ta til orde for å gjenskape denne brede rammen ved å innkalle til en ny Madrid-konferanse der man kan se alle problemene i Midt-Østen under ett. Dette vil kunne skape nye diplomatiske muligheter. En bred prosess i Midt-Østen bør følges opp med en gjenopptakelse av nedrustningsprosessen på det kjernefysiske området. Her kan også Norge være en viktig spiller. På ikke-spredningskonferansen i 2000 gikk atomstatene med på at fullstendig avskaffelse av atomvåpen skulle være målet. Men ikke-spredningsregimet er likevel i ferd med å bli sprengt i filler. Med spredning av atomvåpen øker faren for at terrorgrupper kan få tak i slike.

Neste år starter Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen (NPT). Den blir avgjørende for om man klarer å stoppe et nytt atomvåpenkappløp. Norge må arbeide for at verden vender tilbake til en bred nedrustingsstrategi. Ødeleggelsen av de strategiske atomrakettene må gjenopptas. Det må lages en avtale også om de taktiske atomvåpen som har fullstendig nedrustning av disse rakettene som mål.

JEG TROR

det er lettere å løse problemene i verden hvis vi tenker i store kompromisser. Vi må koble sammen kampen mot terror, arbeidet for fred i Midt-Østen og kjernefysisk nedrusting. Som alternativ til både passivitet og servilitet i forhold til USA på den ene siden og ren anti-amerikanisme på den andre er det bedre å forsyne amerikanerne med konstruktive tanker om hvordan nye prosesser kan bringe verden ut av dagens konfrontasjon.

Det vil ikke bli dannet noen regjering her i landet som setter forholdet til NATO og USA over styr. Faren er heller at man i begge regjeringsalternativene er så opptatt av å finne et minste felles multiplum i forhold til EU og NATO at man glemmer å formulere en utenrikspolitikk i forhold til disse størrelsene.