Utenrikspolitikk mellom realpolitikk og idealpolitikk:

«Jeg undres hva hva han mente med det», skal grev Metternich - den store realpolitiker - ha sagt da den russiske ambassadør døde midt i bilaterale forhandlinger. Hva var det stragetiske motivet med å dø, og akkurat på et slikt tidspunkt?

Svaret er nei. Men spørsmålet er trolig 'galt stillet', som en politiker engang uttrykte det. Jeg skal først definere hva real-, henholdvis idealpolitikk er:

Realpolitikk

«Jeg undres hva hva han mente med det», skal grev Metternich - den store realpolitiker - ha sagt da den russiske ambassadør døde midt i bilaterale forhandlinger. Hva var det stragetiske motivet med å dø, og akkurat på et slikt tidspunkt?

Realpolitikk har ingen klar definisjon, men essensen av begrepet må være noe slikt: En realpolitiker ser etter en motivasjon bak alle hendelser og handlinger som kan tilbakeføres til maktsøken. En politisk aktør har bare ett mål: søken etter makt til å sikre egne grenser og egen suverenitet, og eventuelt kunne ekspandere disse grenser og den generelle makt. Ting i politikken skjer ikke tilfeldig, men er resultatet av et strategisk spill - vide Metternich.

Maktsøken er nødvendig fordi statene er satt inn i en geopolitisk sammenheng hvor sikkerhetsbehover er et sentralt element i utformingen av politikken. Små stater gjør det de kan, men de store gjør som de vil, for å sitere atenerne. Alle stater søker å dominere hverandre for å sikre seg mot hverandre, men bare de største, eller den største, kan inneha rollen som hegemon. De små legger seg i skyggen av hegemonen og inngår allianser med denne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I denne teorien er statene er som billiardkuler som støter sammen, med harde overflater. Fordi geoplitikken bestemmer statens interesser og også maktbasis, er det først og fremst militærmakt som er relevant. Sikkerhetpolitikken er primær, men også økonomisk makt bidrar til statens selvhevdelse og generelle maktbasis.

Mål og middel er nært forbundet i realpolitikkens verden. Man søker makt, og må ha makt for å nå målet. Andre målsettinger enn makt er suspekte - de er a priori definert som skalkeskjul for maktmotivet. Realpolitikk blir da lett reduksjonsjonistisk: Makt er målet, og all makt kan i siste instans reduseres til militærmakt.

Idealpolitikk

Idealpolitikk defineres i motsetning til realpolitikken. Presumptivt dreier det seg om å ha andre, ideelle målsetninger: fremme av fred, demokrati, menneskerettigheter, global rettferdighet og utjevning - altså mål som ikke direkte tilbakeføres til den egne statens maktmotiver. Man stiller da gjerne opp 'nasjonale interesser' mot idealpolitikkens mål, og skiller derved mellom 'reelle' og 'ideelle' interesser. Våre 'egentlige' interesser det som kalles 'nasjonale' interesser - typisk sikkerhetspolitikk, nærområdepolitikk, eksportinteresser, forholdet til EU - mens våre 'ideelle' interesser fremstilles som en slags luksus vi koster på oss, enten fordi vi er naive, eller rike, eller en kombinasjon av begge deler.

Aftenposten skrev på lederplass at utenriksministerens redegjørelse for Stortinget den 20. januar inneholdt begrepet 'nasjonale interesser' 17 ganger. Dette var lederen meget fornøyd med, og følte seg tydelig beroliget over at vi gjorde hva vi bør i UD.

Men denne oppdelingen i 'nasjonale' og 'ideelle' interesser, som reflekterer en tradisjonell realpolitisk tenkning, stemmer ikke lenger. Som utenriksministeren sa i innledningen til sin redegjørelse, er det ingen motsetning mellom å ta internasjonalt ansvar og å fremme norske interesser - tvert i mot bygger vi vår internasjonale stilling ved dette: ”Det er ikke noen motsetning mellom aktiv deltagelse i internajsonalt samarbeid og ivaretagelse av nasjonale interesser. Snarere tvert om. Aktiv deltagelse i et bredt internasjonalt samarbeid er i økende grad en forutsetning for å øve innflytelse og ivareta egne interesser”

Stråmenn

For det første: vi behøver ikke velge mellom realpolitikk og idealpolitikk. Det er ikke to atskilte saker. Vi fremmer ideelle mål fordi de er riktige målsettinger for oss. Vi gjør dette uten å kalkulere med hva slags politisk gevinst det bringer oss. Men det er helt klart at det bringer betydelig gevinst i form av et godt omdømme. Dette er en faktor av stadig større viktighet i internasjonal politikk.

For det annet: Det er intet skarpt skille mellom 'nasjonale' interesser og andre interesser i dag. Verdens stater er ikke som billiardkuler, men mer som sukatbiter i en fruktkake: innbakt i gjensidig avhengighet og delvis integrert med hverandre. Normen om ikke-intervensjon i innenrikspolitikk er legalt sett helt klar, men politisk anses det som mer og mer legitimt å ’intervenere’ på forskjellig vis når fundamentale menneskerettigheter brytes.

Å sette opp realpolitikk mot idealpolitikk blir å lage to stråmenn. Ingen av begrepene har noen entyding forankring i dagens virkelighet, og det er heller ingen grunn til å sette dem opp mot hverandre.

Interesser

Direktøren for Harvards Kennedy School of Government, Joseph Nye, jr. - som kjenner tesen om realpolitikkens primat særdeles vel fra sin tid som statssekretær i Pentagon - har skrevet om interessebegrepet i vår tid: Det finnes 'A'-interesser - de sikkerhetspolitiske som knytter seg til eget territorium; det fins 'B'- interesser - hovedsaklig økonomiske - og det fins 'C'- interesser, som er felles for alle land, regioner, eller grupper av land. Disse knytter seg til felles problemer - miljø, fattigdom, destabiliserende væpnede konflikter, for å nevne noen overgripende tema.

Nyes viktige poeng er at 'c' - interessene øker mer og mer i betydning. Derfor er de også nasjonale interesser selv om de ikke knyttes direkte til ens territorium. De er arenaer for internasjonal handling hvor man går inn av flere grunner: For å løse problemer i ens egen interesse - altså en realpolitisk motivasjon; - for å profilere seg som ansvarlig og dyktig og derved øke sin politiske 'standing' - også en (moderne) realpolitisk motivasjon; og til sist at man er motivert av ideelle grunner: man ønsker virkelig å avhjelpe en situasjon, uten at man tenker direkte på hvilken 'bonus' det gir ens stat.

Men man 'tjener' på altruismen: For det første er det helt klart at veldig mye av hva vi gjør i norsk utenrikspolitikk er ideellt motivert: Vi hjelper for å hjelpe. For det andre: Norges omdømme som humanitær 'stormakt' og som fredsmegler, som FN-aktør og som demokratibygger, er formidabelt. Dette var relativt ukjent for meg da jeg ble statssekretær, men jeg har etterhvert erfart det overalt i verden. Dette er en direkte årsak til at vi styrker våre snevre, nasjonale interesser:

Derfor gjelder det ikke det ene eller det andre: det gjelder statens totale omdømme på den internasjonale scene. Når vi nå driver kampanjen for å bli valgt inn i Sikkerhetsrådet over hele verden, er det denne faktoren som er viktigst.

Når utenriksministeren i nevnte redegjørelse sier at ”Regjeringens mål for utenrikspolitikken å fremme Norges interesser og sikkerhet, bidra til internasjonal fred og rettderfighet og verne om menneskerettighene”, sier han at våre nasjonale interesser omfatter både realpolitikkens og idealpolitikkens interessebegrep. Dette er ikke noe nytt. Det nye er at idealpolitikken bidrar mer til egenmakt nå enn før:

Maktkilder

Realpolitikken som teori om internasjonal politikk er foreldet. Den er basert på en virkelighet som ikke stemmer lenger. I dag er det mange typer nasjonale interesser, og mange kilder til makt. Mens realpolitikken reduserer all internasjonal handling til søken etter makt, reduserer den også all makt til militærmakt. Men i virkelighetens verden, etter den kalde krigen; fins det handlinger som er motivert av 'ideelle' interesser, og det fins mange kilder til makt, ikke bare militære og økonomiske. Det som Nye har døpt 'hard power', nemlig militære og økonomiske maktmidler, er bare deler av maktkildene. Det nye i dagens bilde er 'myk makt', som ikke er 'command power, men 'co-optive power': Mediemakt, idemakt, overtalelsesmakt - hvordan sette dagsorden, hvordan forme internasjonal opinion, hvordan bruke 'public diplomacy'. Minekonvensjonen kom for ekspempel til i en prosess hvor den internasjonale dagsorden ble satt av noen få stater, internasjonale organisasjoner og NGOer. De fleste land i dag vil mer enn gjerne være sentrale aktører i slike prosesser. ’Myk’ makt kan man opp nå uten å ha like mye ’hard’ makt, selv om det hjelper å være stor. Men det er også klart at de små kan opparbeide seg ’myk’ makt gjennom ekspertise, alliansebygging, nisjesatsing, for å nevne noe. Makten i internasjonal politikk i dag er diffus.

Makt er et middel, og som sådant 'nøytralt'. Man må ha makt for å nå et mål. men målet kan være 'ideelt'. For å gjøre noe med miljøproblemene, må vi ha makt. Vi ma ha akkurat den type makt som skal til for dette formålet. Det er ikke militærmakt, ei heller økonomisk makt; men snarere makt til å sette dagsorden og til å få med likesinnede stater og NGOer.

Det har alltid forundret meg at man ser på makt som et negativt ladet begrep. Det er selvsagt at makt er nødvendig for å nå et mål. Men i realpolitikken blir mål og middel ett: makt for maktens egen skyld blir målet.

I internasjonal politikk er maktmidlene eller virkemidlene mange, og de som vi kaller 'myke' blir stadig mer aktuelle. Militærmakt bruker vi nesten aldri, selv om makten som ligger til grunn for hele statssystemet i sin ytterste konsekvens er den militære. Marx hadde helt rett i at strukturell makt – den som ligger i bånn og som du ikke behøver bruke – er den mest effektive. Men utover dette har ikke militærmakt daglig betyding mellom vestige stater. Når vi må bruke den, er det som oftest sammen med andre virkemidler - som i Bosnia, nå i Kosovo.

I sum: Makt er kun et middel og ikke et mål. Maktens kilder er mange, og de såkalte 'myke' - som kan være like 'mektige' som de såkalt 'harde' - blir stadig mer aktuelle. - Men i realpolitikkens verden eksisterer de ikke.

Verdienes makt

Vi ser en ny trend i internasjonal politikk hvor verdier som menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper tillegges reell vekt. Menneskerettigheter er universelle; statsystemets logikk fra Westfalertraktatene i 1648 er at all makt samles hos en suveren innenfor ett territorium. Ikke-intervensjon er et hovedprinsipp. Men i vår tid ser vi at manglende respekt for de fundamentale normene jeg nevnte fører til reaksjon fra andre stater: de massive overgrepene i Kosovo var utåelige. Bosnia og den manglende internasjonale inngripen har vi alle friskt i minnet. Land hvor menneskerettigheter krenkes; kritiseres, sanksjoneres, bearbeides. Norge støtter uavhengige media og opposisjonen i Serbia, for å nevnte ett blant veldig mange eksempler.

Hva er motivasjonen bak alt dette? Maksimering av egen makt? Eller har verdiene og normene en egentyngde som den reelle motivasjon her? Vestlige land kritiserer til og med sine egne for å sikre at menneskeverdet i form av toleranse og respekt som er lik for alle, ikke trues. I tilfellet Østerrike er motivasjonen denne, og denne alene: respekten for grunnleggende menneskerettigheter og kampen mot rasisme og fremmedfrykt.

Disse verdiene er så viktige at vi er villige til å kritisere en stat i vår egen europeiske krets. Dette understreker på en tydelig måte den betydning disse verdiene etter hvert har kommet til å få i internasjonal politikk.

I vår tid, hvor utenrikspolitikken demokratiseres ved at folk flest deltar, har innsyn, og stiller krav til egne politikere, blir målene for utenrikspolikken klarere verdibasert. Det synes selvsagt at mennesker har det samme rettigheter, lengsler og mål, uansett grenser. Også sikkerhetspolitikken, kronjuvelen i realpolitikkens univers; er ikke et null-sumsspill mellom billiardkuler, men en vev hvor vi alle sitter fast. Anarki og fattigdom er deler av trusselbildet. Internkonflikter er tidens krigstype. Lette våpen og håndvåpen er den typiske utrustning. Utvikling, minerydding, humanitærhjelp og demokratibygging er en moderne sikkerhetspolitisk strategi.

Hvilken strateg har reell makt i dag? Den som erkjenner kompleksiteten i statens interesser, målsettinger og maktkilder. Hvilken makt er den sterkeste? Den som vinner menneskenes hjerter. Edle motiver er også en god politisk investering - men bare dersom de er virkelig edle. Da kommer det andre i tillegg.

Jeg tror ikke Metternich ville vært uenig i min analyse, kanskje bortsett fra at motivasjonen for utenrikspolitikk de facto kan være altruistisk og at mye skjer uten noen som helst strategi bak. Men hva gjelder makt, interesser og trender i utenrikspolitikk, tror jeg han og jeg ville komme godt overens. Men jeg ville nok tatt det som en personlig fornærmelse om han døde midt i diskusjonen.