Utenrikspolitikk og statsmisjon

HVA HADDE STORTINGET

sagt om den indonesiske eller saudiarabiske staten finansierte fundamentalistiske muslimske organisasjoner som drev veldedighet blant gatebarn i Oslo, men primært var opptatt av islamisering av hele det norske samfunnet?

I en tid hvor mange snakker om at den neste store krigen vil skyldes konflikt mellom ulike kulturer og religioner, og ikke uenigheter om ideologi, politikk, eller økonomi, er dette et sentralt nasjonalt spørsmål. Den økende oppmerksomhet om staters religiøse politikk i andre land og overfor nye religiøse minoriteter i eget land er et faktum. Det stiller den norske statens utenriks- og innenrikspolitikk overfor en helt ny virkelighet, ikke minst siden denne staten har et sjeldent karakteristika: det er en stat med en luthersk statskirke, og med en Grunnlov som stiller krav til regjeringsmedlemmers tro, og hvor statsministeren nå er en luthersk prest og utviklingsministeren er misjonærdatter. Som humanitær stormakt driver Norge bistand i 100 land og er involvert i en rekke freds- og forsoningsprosesser hvor nettopp religion står sentralt.

Norske regjeringers insistering på at norsk utviklingspolitikk er sivilisasjonsnøytral avdekkes gradvis som ahistorisk. I følge de politiske ledernes retorikk og selvforståelse har Norge kun arbeidet for Utviklingen og fellesmenneskelige verdier. Stortingsmelding etter stortingsmelding har insistert på at Norge kan spille rollen som fredsmekler og humanitær aktør fordi landet ikke har noen særinteresser, og på grunn av Den norske modellen, med de frivillige organisasjonene som redskaper. Kort sagt: Den norske utviklingspolitikken fremstår i norsk offentlighet som selve sinnbildet på den humanitære fordring. Den nasjonale selvpromovering er paradoksal: uegennytten propaganderes som nasjonens internasjonale varemerke. Det er en besynderlig enighet bak dette prosjektet om å skrive nasjonen inn i verdenshistorien som et fyrtårn for de universelle menneskelige verdiene og rettighetene.

SELVBILDET

hviler på en nasjonal myte om Norge, og om Norge i verden. Et selvbilde som har skapt blindhet for utviklings- og utenrikspolitikkens utvikling. Det er vår samtid som er misjonsepoken i norsk historie. Glem 1800-tallet; zulumisjon i Sør-Afrika eller Skrefsruds santalmisjon - misjonenes gullalder er nå. Norsk Luthersk Misjonssamband i Etiopia, Pinsevennene i Kongo og Normisjonen i Bangladesh; aldri før har norske lavkirkelige og frikirkelige trossamfunn sendt ut så mange misjonærer som nå. Dette er vanskelig å oppdage, fordi den store misjonsaktiviteten ikke skyldes at en høylytt vekkelse går over landet. Misjonsepoken er skapt i det stille: av statlige overføringer fra Utenriksdepartementet og rundhåndet støtte fra Finansdepartementet.

Utenriksdepartementet har de siste 20 årene gitt vel 2 tusen millioner kroner i direkte støtte til bortimot 20 trossamfunn og misjonsorganisasjoner. Blant dem som har nytt godt av statens gavmildhet er De Frie Evangeliske Forsamlinger, pinsebevegelsens menigheter landet rundt, Det Norske Misjonsforbund, baptistene, Kristen Muslimmisjon, Normisjon og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). I tillegg har staten akseptert at disse samme organisasjonene verken har betalt arbeidsgiveravgift eller inntektsskatt for sine misjonærer!

Ingen annen europeisk stat gir kristen misjon så mye økonomisk støtte og en slik sentral plass i sin utenrikspolitikk som Norge. Og like interessant: det skjer uten at opinionen er klar over det og uten at Stortinget har debattert det, for offisielt gir ikke Norge støtte til misjon, bare til utviklingsarbeid. En utenrikspolitisk praksis av stor prinsipiell betydning har pågått i flere tiår uten offentlig diskusjon, og uten at mange politikere vet om det, eller i det minste omfanget av det.

Mens Norads siste og eneste utviklingsekspert i verden ble avviklet i 2003, sender misjonsorganisasjonene ut omtrent 800 misjonærer i år. Siden 1990 har nærmere 1000 misjonærer hvert år vært ute på misjonsfelten. Mange av dem som arbeider i utviklingsland er direkte finansiert av Utenriksdepartementet, men viktigst; de største prosjektene og de største utgiftene som misjonen har i utviklingsland er betalt over statsbudsjettet. I tillegg støtter UD opp om en rekke lokale misjonskirker. De norske trossamfunnene har satset på lokal kirkebygging basert på den bibelfortolkningen de selv har, og med UD-støtte har de klart å etablere en lang rekke, hva en i bistandssjargongen kaller, «lokale samarbeidspartnere». Dette er ofte misjonerende kirker. UD har gjennom denne støtteformen bidratt til underhold av hundrevis, ja tusenvis av slike lokale misjonærer. I svært mange områder er det derfor en misjonær i samarbeid med Pinsevennene, Norsk Luthersk Misjonssamband, Det norske Misjonsforbund eller De Frie Evangeliske Forsamlinger som i praksis representerer den norske statens utviklingsarbeid.

DE FLESTE TROSSAMFUNN

i Norge som får UD-støtte til sin misjonsvirksomhet i Afrika og Asia oppfatter Bibelen som en absolutt autoritet, gitt av Gud, ikke ulikt slik mange islamske fundamentalister oppfatter Koranen. Flere bruker da også fundamentalisme - som en hedersbetegnelse, om egen tro.

NLM har vært den største misjonsorganisasjonen. NLMs bibelsyn har ført til at kvinner inntil nylig ikke har hatt stemmerett på NLMs generalforsamling. De kan ikke bli valgt til ledende verv. NLM er imot kvinnelige prester og betrakter homofili som synd, og har forbud mot ansettelse av skilte folk i organisasjonen. Organisasjonen er blitt nektet statsstøtte til sitt barne- og ungdomsarbeid i Norge, fordi dette departementet ikke oppfattet dem som demokratiske nok. Siden 1990 har de imidlertid fått vel 300 millioner kroner fra UD for å utvikle afrikanere og asiater. Ledelsen beskrev nylig deres mål slik: «Ingen oppgave kan sidestilles med å bringe evangeliet til hedninger og stammer over hele verden».

Pinsebevegelsen har siden 1990 fått vel 200 millioner kroner til sitt utenlandsarbeid. For Pinsevennene er Bibelen ufeilbarlig. De tror på helvetet, på djevelen, på helbredelse ved bønn, oppfatter homofili som synd og at mannen er kvinnens overhode.

Mens pinsevennene på 1930-tallet sendte ut 28 misjonærer, har de nå 124 på misjonsmarken. Veksten skyldes i stor grad UD og statens skattepolitikk.

STATENS ØKTE OVERFØRINGER

til trossamfunnenes internasjonale arbeid skyldes ikke deres voksende oppslutning i Norge. Tvert i mot. I den samme perioden som innsamlingsledere snakket om «gjerrighet blant Guds folk» og Bibelselskapets leder om «kannibalisme» organisasjonene i mellom, og Normisjonen de siste tre årene har rapportert om et underskudd på 50 millioner, økte statens bevilgninger.

Organisasjonenes økonomiske vansker oppsto selv om staten har gitt dem helt særegne og gunstige betingelser, og til tross for at de har brutt norsk skattelov. Misjonærer i utetjeneste har for eksempel i flere tiår ikke betalt skatt. Organisasjonene har også latt være å gjøre det for dem. Stavanger byrett stadfestet i en dom fra 2003 at dette var brudd med loven. Bondevik II regjeringen fikk så vedtatt en skattelov som legaliserer at misjonærer ikke skal betale skatt. Krav om dokumentasjon av skatteplikt til oppholdsland falt vekk. Det innebærer bl.a. at staten nå gir skattefritak til evangeliseringsarbeid i land hvor misjon er forbudt (der misjonering har vært forbudt, har Norad-prosjekter vært forkynnelsens døråpner til de «unådde»). I tillegg: Misjonsorganisasjonene har i 30 år heller ikke betalt arbeidsgiveravgift for ansatte i utlandet. Denne spesielle subsidiering av trossamfunnenes misjonering har kostet det offentlige hundrevis av millioner kroner, og forsterker den religiøse dimensjon ved statens utenrikspolitikk.

STORTINGSMELDINGENE

om utviklingshjelp og utenrikspolitikk har slått fast at staten bare gir støtte til bistandsarbeid. Utvetydig understrekes det at staten ikke støtter evangeliseringsvirksomhet i andre land. Det kan ikke være tvil om at sekulært orienterte politikere har trodd på dette formelle skillet mellom bistand og evangelisering, men det strider med misjonsbefalingen og tar ikke misjonens prosjekt på alvor (og uansett vilje, er det nesten et umulig skille å opprettholde i praksis).

Statens skille ser bort fra misjonens mål og arbeidsmåter. Bistanden er, som diakonalt prosjekt, et evangeliseringsverktøy. Eller som det ble sagt av en av misjonshøvdingene; spedalsksykehus var en god idé. Der ble pasientene lenger, og en hadde bedre tid til å frelse dem. Et system hvor gavens makt utnyttes til religiøs påvirkning er institusjonalisert. I NLM beskrives Norad-prosjekter som «plogspiss for evangeliet» og baptismisjonen takker Norad-støtten for at de kan døpe folk i Vietnam. UD støtter også prosjekter hvor målet eksplisitt er organisatorisk styrking av lokale norsk-skapte trossamfunn, som for eksempel pinsebevegelsen i Paraguay, Kenya og Kongo.

Mens offentligheten i Norge snakker om utviklingshjelp som en «humanitær fordring» og staten beskriver seg selv som en nøytral megler i en verden hvor stadig flere konflikter har en åpenbar religiøs dimensjon (Midtøsten, Sri Lanka, Sudan, Kypros, Indonesia, og lignende), har noen av de viktigste sporene av norsk utviklingshjelp mange steder vært protestantisk, lavkirkelig eller frikirkelig menighetsbygging.

Eksempel: Omtrent en milliard 2003-kroner fra UD/Norad siden 1963 til i dag, har spilt en avgjørende rolle for at NLM har kunnet være med på å grunnlegge og bygge opp en protestantisk minoritetskirke med tre millioner medlemmer i Etiopia. I Sør-Amerika har statsstøttet norsk pinsemisjonen vært en aktiv del i pinsebevegelsens fantastiske vekst der de siste årene, og UD har direkte finansiert styrking av pinsebevegelsens egen organisasjon. I Kongo har norsk pinsebevegelse bygget opp en pinsekirke, med i følge dem selv, over 200 000 medlemmer, som driver 179 skoler, 50 helsesentra og en rekke andre programmer, en utenkelighet uten UD-støtten. Det samme har vært tilfellet i Kenya. Og i Nepal, hvor misjon er forbudt, har UDs støtte vært avgjørende for å gi misjonen den tyngde og legitimitet den har søkt.

Det er ikke norsk teknologi, norsk næringsliv eller den norske velferdstatsmodellen som er blitt mest effektivt eksportert til verden under bistandsepoken, men norsk lavkirkelig og frikirkelig bibelfundamentalisme. Hva Norge i århundrene som kommer vil bli husket for i Etiopia og Kongo, i Bangladesh og Paraguay vil først og fremst være at statens utenriksdepartement gjorde det mulig å etablere sterke lavkirkelige og konservative kirker, forsøkt skapt som speilbilder av norske trossamfunn, og historikere med sans for nasjonale ironier, vil bemerke at dette skjedde mens nordmenn flest trodde de kjempet for å universalisere menneskerettighetene og godt styresett.

I SAMUEL P. HUNTINGTONS

innflytelsesrike bok «The Clash of Civilizations» and the Remaking of World Order (1996) advarer han særlig mot at den vestlige sivilisasjon (USA og Europa) er på uungåelig kollisjonskurs med den islamske. Huntingtons modell er for rigid og ahistorisk. Likevel: det kan ikke være tvil om at en rekke konflikter vil oppstå som er kulturelle og religiøse i sin natur, og en rekke konflikter vil oppstå, som vil bli fortolket i religiøse termer, ikke bare mellom islam og den vestlige verden, men også mellom andre religioner, selv om konfliktene kan ha helt andre grunner.

I en verden preget av stadig skarpere motsetninger mellom religionene og hvor fundamentalisme oftere og oftere står mot fundamentalisme, er altså ett av Norges svar å organisere en kanal for kristenfundamentalistisk misjon. Fremmer det Norges mål, om å fremstå som nøytral tredjepart eller som seriøs bistandsnasjon, at Norge i verden stadig oftere representeres av norske eller lokale misjonærer hvis virke er finansiert av Utenriksdepartementet, misjonærer som predikerer Bibelens autoritet på alle områder av samfunnslivet; hvor kvinnen skal underordes mannen og hvor homofili er djevelens verk, og hvor de rettroende skal være folkets moralske førere, og hvor Gud styrer, og ikke mennesket? Spørsmålet er altså hvilken politikk den norske staten skal føre internasjonalt, og ikke om ulike trossamfunns rett til å praktisere sin tro i Norge. Er det noen som mener at De Frie Evangeliske Forsamlinger, baptistene eller pinsevennene med grunnloven som argument kan hevde retten til statsstøtte for å eksportere sitt bibelsyn til «hedninger i Afrika» eller til hinduer i Nepal eller muslimer i Bangladesh?

HVA MENER JAN PETERSEN

om UDs statsmisjonærer? Og hva med intellektuelle og forskere, for eksempel på Norsk senter for menneskerettigheter og NUPI, som i årevis har snakket om norsk utenrikspolitikk som tuftet på ideen om at menneskerettighetene er universelle og at norsk sørpolitikk ikke er basert på egeninteresse? Og finansminister Per Kristian Foss, hva mener han om misjonsorganisasjonenes skattepraksis?

I dagens verden vil en utenriks- og bistandspolitikk som ikke svarer på disse utfordringene være både en umoden og uklok politikk, fordi den vil være uten distanse til egen retorikk om interessefrihet og universalisme. Det er ikke bare Saudi Arabia som bruker petro-dollar til å finansiere fundamentalister i andre land. Det gjør også Norge, med sine oljekroner.