Utenrikspolitisk linjeskifte?

Norges humanitære arbeid, vår innsats i fredsprosesser og vår sterke støtte til FN er en viktig døråpner for Norge til de viktige beslutningstakere i verdenssamfunnet.

For første gang på mange år vil et stortingsvalg bli retningsgivende også for utenrikspolitikken. Høyre vil gå til store nedskjæringer i bistanden til de fattige landene og til FN. Dette vil få store konsekvenser for tusener av mennesker i den tredje verden. Høyre sier at mye av bistanden er lite effektiv. Da må Høyre vise hvilke penger som brukes lite effektivt, og til hvilke prosjekter. Verdensbanken har kommet til den motsatte konklusjon. Den skriver i en rapport at Norges stat-til-stat-bistand er 50 prosent mer effektiv enn gjennomsnittlig bistand fra rike land.

Situasjonen er slik at Høyre og Fremskrittspartiet kan få flertall på Stortinget. Da vil det bli store nedskjæringer på disse punktene. Selv om disse to partiene ikke skulle få flertall, er det likevel nødvendig å sette søkelyset på at et parti som tar mål av seg til å lede en regjering, legger opp til et slikt betydelig utenrikspolitisk linjeskifte.

Følgende er allerede klart: Høyre har for å dekke inn nesten 20 milliarder i skattelette for i år skåret ned på bistandsbudsjettet med 2,7 milliarder, herunder 1 milliard til FN. Nå loves det ikke 20 milliarder, men 78 milliarder i skattelette. Skal dette dekkes inn, blir nedskjæringen nødvendigvis mye større.

Som sagt vil dette være ille for dem som rammes. Men det vil også skape vanskeligheter for norsk utenrikspolitikk. For en av grunnpilarene i vår utenrikspolitikk har vært en sterk støtte til FN og FNs arbeid for å bekjempe fattigdom og krig.

FN går nå gjennom en omfattende moderniserings- og effektiviseringsprosess. Vi har antakelig den beste generalsekretær i FN siden Dag Hammarskjöld. Kofi Annan har satt FN i fokus. Han taler med en moralsk styrke som gjør at hele verden lytter. Kofi Annan klarte til og med å få den amerikanske kongressen til å tilbakebetale USAs gjeld til FN. Det forteller noe om hvilken styrke og troverdighet han har gitt FN når han også overbeviste republikanerne i Kongressen til å gå inn for dette.

I en slik situasjon og i en tid der flere og flere innser at vi trenger FN mer enn noen gang, skal altså Norge skjære stort i støtten til FN - for å finne plass til skattelettelser for de rikeste her hjemme. Det vil garantert vekke oppsikt verden over.

Mange vil spørre hva som skjer i det gamle humanitære landet Norge. Andre vil frykte hva andre land kan finne på hvis det rikeste landet i verden skulle gå foran i å skjære ned på støtten til FN.

Det alvorligste med et slikt linjeskifte i norsk utenrikspolitikk er at det vil ramme svært mange fattige mennesker. Men det vil også gå ut over norske interesser.

Det er viktig å være klar over at Norges humanitære arbeid, vår innsats i fredsprosesser og vår sterke støtte til FN som nå gir seg utslag i at vi sitter i FNs sikkerhetsråd, er en viktig døråpner for Norge til de viktige beslutningstakere i verdenssamfunnet. Det er helt klart at det arbeidet Norge gjør i Midtøsten, på Sri Lanka, i Colombia og Sudan gjør oss langt viktigere enn landets størrelse skulle tilsi. Og det kommer Norge helt konkret til gode ved at vi har lettere adgang til land vi er avhengige av på mange måter.

Det er i en slik sammenheng også viktig å være klar over at denne muligheten er langt viktigere nå enn da den kalde krigen eksisterte. Da var frontene klare. Vi satt rundt bordet i NATO. Det var de som satt rundt dette bordet som bestemte utviklingen. Norge var viktig i kraft av sin strategiske beliggenhet. Norske utenrikspolitikere visste å benytte seg av dette, og det kan ikke være noen tvil om at Norge tjente på det.

Nå er det i mindre grad geografisk beliggenhet som kan gi oss denne tyngde. Det er vår moralske kraft og vår vilje til å bidra i verdenssamfunnet som utgjør vårt strategiske kort.

Før man svekker dette kortet, bør man tenke seg nøye om. Og nordmennene bør i en slik sammenheng ikke si at dette ikke angår oss.

For vi må spørre: Hva hadde vært Norges situasjon hvis etterkrigstidas politikere ikke visste å ta vare på norske interesser og spille de kortene vi hadde på riktig måte?

Jeg vil peke på et annet forhold som det i denne sammenhengen er viktig å være klar over.

Det oppstår gradvis et tettere samarbeid i triangelet EU- USA- Russland. Samarbeidsforholdene er fortsatt konfliktfylte. Men oftere og oftere ser vi at de finner sammen. Vi ser det på Balkan. Vi ser det i Midtøsten. Vi ser at EU og Russland inngår et strategisk partnerskap for å utnytte den russiske gassen.

I Europa er situasjonen denne: NATO vil fortsette å utvide den sikkerhetssonen som vi har vært en del av, øst- og sørover. Vi kan nå ikke utelukke at denne utvidelsen blir stor. EU står foran en stor utvidelse i samme retning. Hele Europa er snart del av den samme sikkerhets- og velferdssone. NATO og EU er i ferd med å inngå et strategisk partnerskap.

Med andre ord: EU blir det politiske uttrykket for Europa. EU får NATO som redskap til å ta vare på sikkerheten på kontinentet.

Dette Europa er allerede en likeverdig partner til USA og Russland i verdenspolitikken. Vi vil se mer av det i framtida.

Norge er ikke for fullt med i det nye Europa som nå trer fram og som uttrykker seg gjennom et tett partnerskap mellom EU og NATO. Denne situasjonen kan vi ikke endre på mange år, selv om det ble et flertall for det raskt.

I en slik situasjon er det lite klokt å sette spørsmålstegn ved viktige grunnpilarer i norsk utenrikspolitikk - som er vår sterke støtte til FN, vår bistand og humanitære innsats. Jeg vet hvor mye dette nå betyr for muligheten til å bryte inn i det triangelet som bestemmer mer og mer.

Hvorfor fikk Norge et av fem medlemmer i den komiteen som president Clinton og Kofi Annan oppnevnte for å komme med anbefalinger til hvordan volden i Midtøsten kan stanses? Svaret er at det skyldes vår uegennyttige innsats i området gjennom lang tid.

Hvilke muligheter gir det ikke at dette arbeidet har ført til at jeg som utenriksminister har kunnet etablere en tett kontakt med EUs utenrikspolitiske ansvarlige Javier Solana, og USAs og Russlands utenriksministere?

Jeg må minne om et faktum: En amerikansk president har vært i Norge bare én gang i etterkrigstida. Han kom på grunn av Midtøsten.

Vi ser det samme i FNs sikkerhetsråd, at vårt sterke engasjement i Afrika, at vi er av de største bidragsyterne til bekjempelse av aids, at vi har så lange erfaringer i FNs fredsbevarende styrker - gjør at vi blir lyttet til.

Ja, FNs fredsbevarende styrker er et godt bevis på hva jeg sier. Vi har ikke mange soldater med den blå FN-lua på nå, fordi vi har bundet så mange soldater til NATO-styrkene på Balkan. Slik er det bare. Men vi merker at det nå settes spørsmålstegn ved Norges rolle mange steder i verden.

Dette lar seg forklare med at vi rett og slett ikke har flere soldater til rådighet, og vi blir forstått. Men det vil ikke bli forstått at vi skjærer i våre bevilgninger til FN når alle andre land ønsker å legge større vekt på FN.

Norsk utenrikspolitikk har alltid hatt både en uegennyttig og en egennyttig dimensjon. Vår uegennyttige innsats i verdenssamfunnet har vært av stor betydning for sannsynligvis millioner av mennesker. Den har også gitt Norge store fordeler som vi har visst å utnytte.

Det er denne linje det nå står om hvis Høyre og Fremskrittspartiet får flertall ved valget. Det ville være ille for alle de fattige i verden hvis dette skulle skje. Men det ville også være ille for Norge hvis vi i en verden som smelter mer og mer sammen skulle melde oss mer og mer ut, og bli oss selv nok.

Det er dette som vil skje hvis vi som det rikeste landet i verden begynner å skjære ned på bevilgningene til FN og bistanden til de fattige landene.

Derfor håper jeg Norges utenrikspolitiske orientering blir en viktig sak i valgkampen. Høyre og Fremskrittspartiet har tvunget det fram.