Utenrikspolitisk vegring

NÅR NUPI-FORSKERNE Nina Græger og Halvard Leira under overskriften «Forsvarspolitikk som utenrikspolitikk» 10.04 skriver at Norges utkjemper «krigen mot terror» uten at det er fundert i en overordnet utenrikspolitikk, synes de dessverre å ha rett.

Utenrikspolitkken består av mange områder, hvorav sikkerhetspolitikken bare er ett, men dog et svært viktig. Ser vi på akkurat sikkerhetspolitikken, innrømmer Regjeringen, gjennom Forsvarsdepartementets strategiske konsept «Styrke og relevans», at de sikkerhetspolitiske virkemidler i første rekke inkluderer følgende 8 saksfelt: 1) politiske, 2) lovmessige, 3) politimessige, 4) diplomatiske, 5) økonomiske, 6) informasjonsmessige, 7) humanitære og 8) militære. Selv om det heter at «Situasjonsavhengige og saksspesifikke faktorer vil være avgjørende for hvilke virkemidler som kommer til anvendelse og vil være de dominerende i en gitt situasjon,» regner jeg med at det nettopp i en «gitt situasjon» trekkses veksler på ihvertfall politiske og humanitære virkemidler før de militære settes inn.

NORSK UTENRIKSPOLITIKK påvirkes av mange utfordrende forhold i denne sterkt globaliserte verden, med andre nasjoners (og andre aktørers) evner, vilje og intensjoner som berører oss direkte og indirekte. Vi påvirkes også av resultatet, hvis vi tør, når den økonomisk rike del av verden settes opp mot den kolossalt store fattige del av verden. Så kommer alle våre verdier, holdninger, ambisjoner, syn på og iver etter å sikre oss selv og å hjelpe andre, eller fortelle hvordan de bør gjøre det. Sammensatt blir dette et meget komplekst bilde. Derfor inneholder da heller ikke de stortingsmeldinger som Regjeringen har fremlagt fra Utenriksdepartementet gjennom mange år et slikt helhetlig perspektiv. Meldingene omhandler gjerne «bare ett felt.» Heller ikke de utenrikspolitiske redegjørelser som utenriksministeren gir, dels rutinemessig, er i så måte dekkende. I sin bok «Utsikter- Store lille Norge i en ny verden» i 2003 sier Bjørn Tore Godal bl. a. at: «De helt systematiske forsøk på en helhetlig drøfting av norsk utenrikspolitikk er likevel ganske sjeldne. Sist regjering og Storting tok seg på tak og gjennomførte noe slikt, var nettopp ved inngangen til den epoken jeg beskriver i denne boka. I Stortingsmelding nr 11 (1989-90) «Om utviklingstrekk i det internasjonale samfunn og virkninger for norsk utenrikspolitikk,» inviterte regjeringen Harlem Brundtland Stortinget til debatt om mål og midler i utenrikspolitikken. Hovedlinjene i meldingen fikk bred tilslutning.» Dette er altså 15 år siden. Hva er det som skulle tilsi at vi ikke har hatt behov for fornyelse siden 1989??