Utenrikspolitiske visjoner

DAGBLADET HADDE en merkelig innledning på sin lederartikkel torsdag der det het at Høyre, godt hjulpet av Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland, forsøker å så tvil om utenrikspolitikken til en rød-grønn regjering. Avslutningen på lederartikkelen var imidlertid god. Det ble etterlyst at de to regjeringsalternativene presenterer visjoner for sin utenrikspolitikk i stedet for å diskutere hvem som skal være utenriksminister. Jeg skal presentere visjonene slik de er nedfelt i Arbeiderpartiets program. Men først et par ord om innledningen på lederartikkelen. Det var jeg som gikk sterkt ut mot statssekretæren i utenriksdepartementet (her i Dagbladet) da han forsøkte å så tvil om hvordan en ny regjering vil forholde seg til den nye linje for fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner gjennom NATOs og EUs innsatsstyrker. Slik ville statssekretæren fra Høyre så tvil om en rød-grønn regjerings holdning til hovedstolpene i norsk utenrikspolitikk.

JEG SLO FAST da, og skrev senere i Dagsavisen, at dette er en avsporing. En rød-grønn regjering må konsentrere seg om er å lage en ny kurs og sette energi inn i kampen for å etablere globale politiske virkemidler for rettferdighet og fred. I den anledning kom jeg til å kritisere SVs forslag om å etablere et nasjonalt fond på 10 milliarder kroner som skal brukes i kriser som den vi nå har i Niger. Jeg redegjorde for at dette er småpenger i forhold til at vi bevilger 16 milliarder hvert år over bistandsbudsjettet. Bare årets økning på bistandsbudsjettet er fire ganger større en avkastningen fra et slikt fond. Jeg mener - som i Arbeiderpartiets program - at vi ikke trenger nye regnskapsmessige forslag til hvordan verdenssamfunnet skal takle humanitære katastrofer og den skrikende urettferdighetene i verden. Gang på gang har jeg tatt til orde for å skape en slags global velferdsstat under FN. Det vil si at FN får virkemidler lik de vår nasjonale velferdsstat har. I stedet for at FN er avhengig av milde gaver fra de rike, bør FN få faste og forutsigbare inntekter gjennom global skattlegging.

DET FORELIGGER mange forslag til hvordan dette kan gjøres. Jeg foretrekker forslaget fra ATTACK-bevegelsen som faktisk ble startet for å kjempe for den såkalte Tobin-skatten. Den går ut på å legge en liten avgift på valutatransaksjoner. Dette vil kunne dempe valutaspekulasjoner - et av våre største globale problemer. Det gir markedet overtak over politikken. Valutaspekulantene kan - slik vi har sett mange ganger - når som helst kjøre over nasjonale prioriteringer. I tilleg vil en slik avgift skaffe FN enorme inntekter. Verdensorganisasjonen slipper da å være avhengige av medlemskontingent og milde gaver. Før velferdsstaten i vårt land hadde vi en forsørgerstat. De fattige var avhengige av de rikes velvilje. Med skattlegging og lovgivning fikk de fattige rettigheter og staten mulighet til å finansiere rettighetene. Vår største oppgave nå må være å bevege FN over fra å leve på almisser til å kunne drive effektiv hjelp og utjamning med utgangspunkt i skattlegging av globale goder. Om det ikke går med valuta avgift, finnes det mange andre forslag, slik som skattlegging av flyreiser, CO2 utslipp og den globale våpenhandel.

DETTE ER MIN og Arbeiderpartiets visjon. Med i dette bildet hører kampen for et samlet og sosialt Europa inn. Her vil antakelig den største politiske kampen stå i det kommende ti-året. Det store spørsmålet er om EUs utvidelse skal stoppe på Balkan, og dermed utelukke et flerreligiøst land som Bosnia-Herzegovina og et muslimsk land som Tyrkia. Etter min mening er ikke noe viktigere enn å kjempe for at Europa, gjennom EU og NATO, strekker seg inn i Orienten. Da kan vi bidra til å bygge bro over den farligste av alle konflikter, den som mange religiøse fundamentalister forsøker å skape mellom Vesten og islam. En global velferdsstat, og et organisert Europa, er etter min mening nødvendige ting for å gjøre noe med groteske og farlige skjevheter i verden. Men også dette er det vel farlig å si i disse dager. Med en gang vil sikkert anonyme kilder si at jeg da setter meg selv utenfor ved å snakke europapolitikk. Siden min visjon her ikke stemmer helt overens med SVs, er vel det også å løpe Høyres ærend. Jeg fortsetter imidlertid å forbeholde meg retten til å snakke. Det kan jo ikke være taust i alle kroker når det gjelder utenrikspolitikken.