Utflytende fortelling om lengsel

Med boka «Korellhuset» har debutanten Ingeborg Arvola laget en handlingsmettet og fantastisk, men også uklar og flytende, fortelling om en ung kvinnes lengsel i et moderne Norge.

Idet en ung kvinne vender tilbake til sin fars hytte i nord, tenker hun tilbake på sitt eget korte liv, tett sammenvevd med familiens. Som spedbarn ble hun forlatt av moren, en svevende bohem, som siden kom og gikk. I motsetning til moren har den unge kvinnen siden vært på leting, i familiehistorien, etter noen å tilhøre, eller å falle tilbake på. Nesten motstandsløst fører lengselen henne ut i verden og livet, i kontakt med dramatisk død, men også med kjærlighet.

Magisk

Gjennom beskrivelser av familiens historie som den oppløste familien, og henne selv som et sviktet barn, den unge sjel som ingen grenser har, kunne man tro at boka er trist, men nei.

Nærheten til den magiske realismen føles tydelig, og det kan virke som om Arvolas mål er å overskride tragedien, og fange livets skjønnhet i menneskers dårskap, ondskap og deres gode vilje. I et sterkt sanselig språk dramatiseres og mystifiseres det moderne livet.

Et eksempel er den trolske beskrivelsen av møtet mellom kvinnens mor og far på et diskotek i Oslo, hvor faren feirer en tippegevinst og moren har kommet for å danse. Det skal godt gjøres...

Ubalanse

Boka er altså ambisiøs, men forfatteren klarer dessverre ikke å holde stilen. Til tider har hun tydelige problemer med å balansere mellom det lyriske og det konkrete.

Teksten skjemmes av enkelte fall, hvor leseren plutselig befinner seg tilbake i en mer prosaisk virkelighet. Verre er det likevel at teksten litt for ofte forsvinner «ut i det blå», blir overlyrisk, og mister kontakten med seg selv. Inntrykket blir svevende og dermed noe utmattende. Denne ubalansen får også følger for handlingen. Når teksten løper hit og dit, blir den vanskelig å fange for leseren. Slik sett er det ingen helstøpt roman vi har foran oss.

Rent handlingsmessig er det også skuffende å møte bokas slutt, som blir noe vel enkel og banal. Siden forfatteren har så mye å fortelle og et så godt verktøy å fortelle med, kan det synes som om hun har hatt vanskelig for å stoppe, og dermed foretatt en litterær bråstopp. Synd, men ikke ødeleggende for inntrykket av et fortellertalent med en særegen stemme.