Utflytende fortelling

Noe glipper etter strålende åpningssekvens om mann og kjønn.

BOK: En mann blir brakt inn til det svenske politiet etter at han har forsøkt å stjele en banan. Mannen er naken, og kan ikke gjøre rede for seg.

Undersøkelser viser at den navnløse heter Jan Olav Tområ. Han er norsk fotograf, bosatt i Helsingborg med kone og to små tvillingsønner. Han blir brakt hjem til et hjem og en familie han overhodet ikke gjenkjenner.

Klassisk

Åpningen på Almaas’ tredje utgivelse er særdeles vellykket. Skildringen av Jans nyoppdagelse av tilværelsen er enkel, stram og overbevisende. Nå er dette for så vidt en nokså klassisk åpning, og skaper forventninger om en nesten krimaktig fortelling der mysteriet langsomt avdekkes. Almaas velger å gjøre dette ved fire selvstendige novellistiske tilbakeblikk på Jans fortid.

Fortellingen om foreldrenes skilsmisse er, ved siden av åpningssekvensen, det beste i denne boka. Spesielt skildringen av moren som blir forlatt og legger seg til for å drikke seg bort fra virkeligheten. Med en sønn som både bryr seg og ikke bryr seg. Her er en anstendig fortelling om Jans første kjærlighet, og et noe selsomt sm-forhold. Og en annen mer diffus og platt om forholdet til svigerinnen, som åpner med: «Jeg ga svigerinnen min en vibrator i fødselsdagspresang.»

Rent og enkelt språk

Da Almaas debuterte i 2001 med novellesamlingen «Costa del sol», ble han mottatt med ovasjoner: «usedvanlig fortellertalent», «bemerkelsesverdig novellesamling». Og Almaas kan skrive. Han har et enkelt, rent og appetittvekkende språk. Men i likhet med i sin forrige roman «Katzenjammer» (2004), klarer han ikke helt å samle fortellingen etter en åpning som virkelig sitter.

Diffust tema

Det manglende overordnede grepet har med tematikken å gjøre. «Sov eller snakk om kjærlighet» handler om mannlig identitet, seksualitet, kjærlighet.

Et så lite originalt og «stort» tema krever en stram komposisjon og et slags mål med tematikken. Men det er som om Almaas ikke helt vet hvor han skal. Noe han for så vidt deler med hovedpersonen, som med alle sine forelskelser har en litt diffus mangel på virkelig engasjement. Sånn sett speiler den utflytende komposisjonen – og tematikken – hovedpersonens utflytende indre liv, og det er godt mulig det er bevisst gjort fra forfatterens side. Men akkurat sånn virker ikke skjønnlitteraturen. Der må forfatteren ta det grepet livet selv ikke har.