Utflytende legeroman

Gode intensjoner i roman om leger, abort og samliv.

Maya Troberg Djuve

mtrober@online.no BOK: Forhenværende lege Marianne Mjaaland har hatt suksess med spenningsbøkene sine. Nå foreligger hennes tredje roman, timet til 30-årsmarkeringen for abortloven. Abortinngrepets etiske, medisinske og følelsesmessige avskygninger er da også temaet.

Det er bra at Mjaaland belyser dilemmaene man opplever, som lege og enkeltmenneske, når et foster skal fjernes. Hun har særlig gode forutsetninger for dette. Men vellykket som roman er «13. uke» ikke.

Fatale handlinger

Småbarnsmor og lege Vera Wiehe er første dag i ny jobb. Morgenen har ikke vært god. Vera har skyflet halvsykt barn i barnehagen, før hun nå er klar til dagens første inngrep, en abort. En smal sak for den drevne legen, men flere uheldige omstendigheter gjør at det går galt. Vera føler skyld over at hun, rent profesjonelt, tok en litt for rask avgjørelse, og over at avdelingen dysser saken ned. Innbakt i fortvilelsen ligger også smerten over egne, private valg.

Parallelt med dramaet som utspiller seg på sykehuset, med tildekking, intriger og skjulte agendaer, skildres Veras liv på hjemmebane. Hun elsker legemannen Axel, men forholdet er preget av svik de begge har begått. Når svikter de hverandre også i jobbsammenheng, ved å bryte første bud dem imellom: alltid felles front utad. Og i klem står barna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det Mjaaland gjør best er å skildre legemiljøet: hierarkiet, rivaliseringen og byggingen av allianser. Hun er ikke ute etter å nagle noen, men gir et kritisk og interessant bilde. Det er imidlertid ikke bare legeyrkets utfordringer generelt, og abortinngrepet spesielt, som diskuteres. Også samliv, utroskap og lojalitet tematiseres. Og tidsklemme og gudstro. Tidvis spenning til tross, er inntrykket at Mjaaland gaper over for mye. Det blir for overflatisk.

Påtatt

Bedre blir det ikke av at språket tenderer mot det litterært påtatte. Særlig hangen til å smøre på med adjektiver og beskrivende vedheng skjemmer allerede fra første setning: «Lett klirr av instrumenter, sus av oksygen, milde hender, faste skritt, rommet summer av en stillferdig travelhet som med sin rutinerte rytme alminneliggjør og trygger de skjøre balansene (…)».

Her er det altså lett klirr, milde hender, faste skritt, stillferdig travelhet, rutinert rytme og skjøre balanser. Det blir i overkant, og på grensen til det klisjéfylte. Seinere skildres ektemannens øyne slik: «Like bregrønt smalt glitrer blikket hans».

Mjaaland er en tøff dame, som tør å utfordre oss til å problematisere det ubehagelige. Men en roman trenger mer enn viktig stoff, og denne gangen skorter det både på god struktur og godt språk.