Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utflytende og anmassende

Gode ansatser i uferdig romandebut som skriker etter konsulenthjelp.

BOK: Incest, bulimi, selvmord, prostitusjon, spåkoner, nazister og konseptkunstnere. Romandebutant Lise Gundersen har fått med seg det meste i boka om 15 år gamle Lisa Marie, som er oppkalt etter datteren til Elvis. Det vil si, hun påstår at hun er Elvis\' datter, fordi hun er født i samme øyeblikk som henne. I likhet med faren, som ble født samtidig med Elvis\' avdøde tvillingbror. Faren tok med seg whiskyen og flyttet inn i dokkestua da Elvis døde. Femten år etter kjører han seg i hjel.

Høygir

Hvor Gundersen egentlig vil med denne Elvis-metaforen er uklart, i likhet med så mye annet i boka. For det er sjelden jeg har lest en så utflytende romandebut. Den likner nærmest et potpurri, der hun haster gjennom åtti- og nittiåra og sveiper innom ethvert tema med fortettede spissformuleringer.

Her introduseres en rekke typer, som alle er like «gale». Lisa Maries iskalde mor skriker og kaster flasker og er utro. Venninnen er incestoffer, leker med Barbie og er hore. Kjærestens halvbror viser seg å være sønn av en stornazist, og ligger med sin stemor. Mindre overveldende blir det ikke av at Gundersen hele tida bruker et språk på høygir. Som når venninnen har prøvd å begå selvmord, ambulansen kommer og «De stapper Mette inn og dundrer sørover».

Uten motforestillinger

Gundersen har heller ikke fått grep om fortellerstemmen. Lisa Marie er like ekstrem og spissformulert som alt annet i denne boka. Samtidig bruker hun et språk som ikke alltid er like treffende for en 15-åring ( «En stille og lett konsensus brer seg over rommet» ). Generelt er det som om hun bare skriver i vei, uten motforestillinger: «Hva med å holde tro og hjem (eller troa på hjemmet) til den alderen man er i der og da og ikke tillegge barndommen snakk om tro og hjem.» Det er synd at denne romandebuten er så utflytende, for i passasjer er Gundersen svært god med sine riktignok altfor overdrevne, men treffende typer og skarpe observasjoner. Hun debuterte med diktsamlinga «Skrekkvekst» i 1997. Det er nærmest en gåte at forlaget ikke har gitt henne strammere oppfølging, for det er åpenbart at de har sluppet en lovende romandebutant altfor tidlig.