Utfordrende debut

Imponerende debutroman om store tanker, i thrillerformat.

BOK: Mattis Øybøs debutroman, «Alle ting skinner», er utgitt på det optimale tidspunktet - årets norske vinter: Boka handler om snøfall som aldri stopper, om ekstrem kulde og om strøm, kort sagt det «alle» snakker om.

Og så handler den om noe vi har i bakhodet, men helst ikke vil snakke om: terrorisme. Men selvfølgelig handler den egentlig om noe helt annet.

Det starter ved årsskiftet 200- 2004. Hovedpersonen, historikeren og firebarnspappaen Otto Horn, må se sine omgivelser rundt Bislett i Oslo med nye øyne, ettersom en stadig tykkere dyne av snø dekker de vante konturene av bygater. Det snør så mye at soldater og militærkjøretøyer må rydde gatene for at sivilisasjonen ikke skal gå helt i stå. Etter seks uvirkelige uker faller det siste snøfnugget, men den virkeligheten som da skal gjenerobres, varer bare kort: Så blir alt svart. Strømmen går. Oslo gjennomlever det totale teknologiske sammenbruddet midt i tidenes kuldeperiode. Gasslekkasjer oppstår, familier må evakueres, det nærmer seg unntakstilstand. Nå inntreffer den sanne «virkeligheten», ifølge Ottos gamle venn og studiekamerat Thomas.

Romanen beveger seg elegant mellom to plan med forskjellig tid og persongalleri. Det ene er det ovenfor skisserte «action»-planet, samtidsplanet og de begivenhetene som utspiller seg her. Dramaturgien er thrilleraktig, med raske sceneskift og dirrende spenning under overflateidyllen. Parallelt fortelles en historie i retrospektiv om forholdet mellom Otto og gamlekjæresten Helle som nylig har tatt livet av seg. Det er her romanens ideer utvikler seg. Mye handler om glemselens opphav, om å være så lite til stede i nuet at små og store opplevelser hviskes bort etter kort tid. Her føres også diskusjonen om de «store» ideene mens Otto, Thomas og Helle tilbringer studiedagene i Berlin. Er det mer enn et etymologisk slektskap mellom «fascisme» og «fascinasjon»? Er det mulig å føle en estetisk nytelse ved å se bilder av ulykker og ondskap?

Otto har tatt sin historiske doktorgrad på futuristen Marinetti og den italienske fascismen. Han holder en forelesningsrekke på universitetet om sammenhengen mellom revolusjonær teori og praksis, med utgangspunkt i den tyske terrorgruppa Rote Armee Fraktion. Ryktet om den interessante og progressive foreleseren sprer seg, han trekker mange tilhørere, noen tar ham på ordet...

Debutanten Mattis Øybø imponerer med en roman som appellerer til flere sider hos leseren. Hans referanser til Marinettis futuristiske manifest, til futuristmaleren Tullio Crali på den ene siden og til Prousts «På sporet av den tapte tid» på den andre, er intellektuelt utfordrende. Det hender tidvis, særlig i første halvdel, at romanen spriker for mye på idéplanet - sekvensene med Helle er i begynnelsen så uklare at de virker umotiverte. Helt på slutten samles trådene enkelt ved at Otto rydder i sin avdøde fars kjeller og ser alle tingene på nytt. Her skinner ikke bare tingene, men også romanen.