Utfordrende debutroman

Sara Johnsen er en romandebutant som stiller krav til leserne sine.

BOK: Noe av det beste med «White Man», er at romanen - på en produktiv måte - overlater så mye av tankearbeidet til leseren. Ikke bare forvirrer Sara Johnsen ved nå og da å være utydelig på hvem hun forteller om og hva som faktisk skjer og ikke, hoppe i tid, vente helt til bokas slutt med å kaste nødvendig lys over tekstens avgjørende opptrinn og jevnt over være gjerrig på informasjon om personer og hendelser. Også når boka er lest ut sitter man igjen med en fruktbar følelse av å ikke vite helt presist hva som egentlig har foregått, hvem som gjorde hva og med hvilke motiver. Et viktig anliggende i romanen er da også hvor ulikt virkeligheten oppfattes av ulike individer med ulike historier, høyst ulike forutsetninger og dermed ulike måter å forstå og misforstå verden på.

Romanen tematiserer tradisjonelle motsetningspar som mann-kvinne, foreldre-barn, løgn-sannhet, rik-fattig, hvit-svart, overgriper-offer, frihet-ufrihet, godhet-ondskap og styrke-svakhet. Men den gjør det på et spissfindig vis som sørger for at motsetningene alltid kompliseres og ofte utfordres, ikke minst gjennom måten de kobles sammen på. Selv om forfatteren behandler temaer som inviterer til det, unngår hun alltid en lettvint moralisme og overlater til leseren å reflektere videre over konfliktene hun problematiserer.

Tropeøy

Gjennom effektiv bruk av scener og dialoger forteller Johnsen først og fremst to historier, som viser seg å ha paralleller som blir stadig tydeligere: Historien om det norske middelklasse- og småbarnsforeldreparet Thomas og Cathrine, som en dag forlater et presset hverdagsliv til fordel for det de tror skal bli en rolig ferie på ei ikke navngitt, tropisk øy som inntil for ikke så lenge siden var en britisk koloni. Historien om den snart middelaldrende Susan, en britisk kvinne som døyver misnøye og etter hvert psykiske lidelser med Joseph, en svart tenåringselsker på samme øy.

Joseph er skikkelsen som knytter historiene sammen: Der han for Susan er den naive, tyve år yngre barneelskeren på den gamle koloniøya, framstår han for det norske paret - i alle fall for Thomas - som en skremmende overgriper som vil han og familien hans vondt. Avgjørende for det komplekse bildet Johnsen tegner av virkeligheten på øya, er hennes veksling mellom ulike fortellertyper og - perspektiver - Thomas, Joseph, Susans dagbok og psykologsamtaler - og rekkefølgen de presenteres i.

Uvanlig kjærlighet

På sitt utradisjonelle vis er «White Man» både en spenningsbok og en roman om politikk og makt og kjærlighet og mangelen på den (så vel mellom mann og kvinne som mellom foreldre og barn). Den tematiserer avkolonisering og kolonitidas sammensatte - både psykologiske og materielle - arv.

Men om «White Man» har mange gode sider, har den også noen problematiske: Selv om en form for uro etableres umiddelbart, framstår romanens første del som i overkant pratsom. Først etter 50 sider skyter den ordentlig fart. Om den på mange måter er ei nøktern bok, er den utpreget alvorlige «White Man» overraskende lite redd for store ord. De stadige kursiverte avsnittene som vanskelig kan oppfattes som annet enn tale fra det hinsidige, vil neppe falle i alles smak. Noen vil muligens også mene at det er temmelig dristig av en norsk kvinne å bruke en ung gutt fra et på alle måter ganske annet sted i verden som jeg-forteller i en roman med pretensjoner om troverdighet og realisme. Likevel er «White Man» blitt en utfordrende tekst som varer lenger enn til siste side.

GJERRIG PÅ INFORMASJON: Noe av det beste med Sara Johnsens debutroman «White Man» er at den overlater så mye av tankearbeidet til leseren. Foto: STEINAR BUHOLM
GJERRIG PÅ INFORMASJON: Noe av det beste med Sara Johnsens debutroman «White Man» er at den overlater så mye av tankearbeidet til leseren. Foto: STEINAR BUHOLM Vis mer

LES OGSÅ: