Utfordrende fortolkninger

Beethoven-fortolkning i særklasse

CD: Beethoven-fortolkningen hviler aldri. I skrivende stund pågår det (minst) tre komplette sykluser på platefronten, András Schiff (ECM) som vi har fotfulgt her i spaltene, Angela Hewitt, som er i gang på Hyperion og som har høstet aplomb i Grammophones årlige kåringer tidligere i høst. Og skal vi dømme etter Leif Ove Andsnes\' konsertprogrammer, vaker det én syklus til, på den fronten.

MEN I DAG SKAL DET HANDLE OM Paul Lewis, som er ute med Vol. 2 i sin serie på Harmonia Mundi, og like godt klemmer til med en trippelutgivelse: 10 hele sonater, som spenner fra nr. 8, «Pathétique» opus 13 og helt fram den legendariske nr. 29, «Hammerklavier» opus 106.Det er en stor utgivelse og en utfordrende utgivelse. Først og fremst fordi den anfekter bildet av den heroiske Beethoven, som sitter i ryggmargen på oss alle, noe Scott Burnham har skrevet så flott, og innsiktsfullt om i boka «Beethoven Hero». Lewis for sin del sitter ikke fast i noen oppfatning. Selv forbinder jeg ham Risør-festivalen, der han profilerte seg med et kresent anslag og en sjelden evne til å hente fram nye dimensjoner i formoppfatningen av kjente verker, særlig Liszt og den sene Schubert. Begge kvaliteter er intakt, og utsøkt tatt vare på av lydteknikken, i de til dels stormende møtene med Beethoven. For ingen spiller Beethoven delikat, heller ikke Lewis. Men Lewis gir ikke slipp på sine klanglige fortrinn, og innspillingen er full av passasjer av ytterste briljans, der musikken formelig perler fram, i fint spunnet notegirlandere.

I DEN ANDRE YTTERKANTEN kan han så visst få musikken til å reise seg, brått og imposant. Men Lewis forsmår ikke anledningen til å prøve ut formens grenser. Det blir som å høre en mer eksperimenterende Beethoven utfordre seg selv. Ta selve juvelen på utgivelsen, «Hammerklavier»-sonaten. Bare sjeldent har Beethoven vært presset mer ut mot sine yttergrenser. Og der truer det absolutte klangkaos. Tolkningen står som et storslagent og subtilt farvel med alle gjengse oppfatninger av Beethovens heroisme. Marianne Thorsen er i ilden igjen, på førstefele i det engelske Nash-ensemble. Nå er ensemblets klavertrio ute med Mendelssohns to i sjangeren, for øvrig de samme to som Grieg-trio gjorde slik suksess med på Simax. Det dreier seg om verker der vi fornemmer vidunderbarnet Mendelssohns umiddelbare musikalske sikkerhet og overskudd, uten anstrøk av rutine. Og Nash-trioen spiller så lekkert som bare det, sømløst, som er noe helt annet enn pregløst, fordi de puster liv inn i hver frase. En ren nytelse, og et hint om formatet på Marianne Thorsens suksess i engelsk musikkliv.

PÅ TAMPEN AV ÅRET kan det også passe å ta farvel, med Elisabeth Schwarzkopf som gikk ut av tida i august. Decca har seint ut hennes aller siste innspilling, fra 1979, med Brahms, Loewe og Grieg, men først og fremst med Hugo Wolfs Mörike-sanger.Den finslepne polishen er borte. Til gjengjeld hører vi alt det andre bedre, intonasjonen som ikke bare er perfekt men også uttrykksmessig så variert, innsikten i verktolkningen, ned i hver frase, og mest av alt, den store inderligheten, som brakte henne tettere på musikken enn de fleste andre sangere.