Utfordrende og avskyelig

Heidegger angår oss alle. De fleste av oss forstår bare brokker av ham, mange av oss avskyr hans patetiske og farlige flørt med nasjonalsosialismen og hans forræderi mot europeisk humanisme.

Det kan være noe pompøst, oppstyltet og overspent ved mye av de tankekonstruksjoner han skaper, i tillegg bedro han sin kone med en ung student, og framtrer i Safranskis biografi både som forfengelig, småborgerlig og feig.

Likevel. Han er en av våre samtidige. Som andre ungdommer lengtet han i sine gymnasår bort fra samtidskulturen med dens «kvelende lummerhet», dens preg av «forjaget liv», «omveltende nyhetsjag» og «rastløs utfoldelse av jeget».

Selv om han gjennomgikk mange endringer på veien, beholdt han dette blikket på samtida som noe uegentlig, noe man ikke levde i, noe som ikke ble til for en, men som var avlivet, fordi man som samtidsmenneske enten levde i framtida eller i fortida. Omgivelsene, tingene framtrådte ikke. Det gjelder at kateteret «verdner», sa han i den berømte «Kateterforelesning» som gjorde ham legendarisk. Men det skjer ikke, vi makter ikke å bli i tingene, erkjenne den egentlige eksistensen av tingene i verden, kjenne «opplevelsens urholdning», eller det som seinere filosofer kom til å kalle det identiske øyeblikk.

Forenkler

Selvfølgelig er denne framstillingen forenklet, og også Safranski forenkler den kompliserte, sammensatte og ikke sjelden motsigelsesfylte tenkeren fra Messkirch. Men takket være forenklingen kan en ikke-filosofisk skolert leser leve med, for enhver kjenner seg igjen i de stemninger Heidegger skildrer. Hvem kjenner seg ikke av og til, eller kanskje alltid, «kastet» inn i tilværelsen. Hvem har ikke følt tilværelsen som et uutholdelig press, «en byrde», full av «lede» og «Sorge», bekymring. Og hvem opplever ikke verden i øyeblikk som naken, «avfortrollet» og «avmystifisert».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var Max Weber som i tida etter første verdenskrig påpekte det avmystifiserte ved den moderne verden. Gjennom naturvitenskapen, teknikken og demokratiet hadde en sekularisert og nytteinnrettet sivilisasjon oppstått. For denne sivilisasjon er ingenting lenger hellig, mente Weber. Heller ikke mennesket er hellig, men reduseres til en «ting». Heidegger kunne slutte opp om denne beskrivelsen, og kom seinere til å gi en eksakt og skremmende innføring i tinglighetens forbannelse og makt. For ham var det imidlertid vesentlig gjennom tenkningen å gi verden tilbake noe av dens mystikk, dens hemmelighetsfullhet og dens sjelfullhet. Verden skulle igjen bli egentlig. Han beskrev det moderne menneskets hjemlengsel, lengselen tilbake til barndommen, til Messkirch, til det egentlige.

Åndshistorie

Hvor ønsker vi ikke også det i dag - og hvor farlig forførende og forblindende overfor samtidas krav og realiteter kan ikke en slik hjemlengsel være - slik alt Nietzsche påpekte det?

All denne gjenkjennelse gjør Safranskis bok til en viktig bok, men like betydningsfullt er det at Safranski setter Heidegger inn i en sammenheng og presenterer det europeiske og spesielt tyske åndsmiljø som Heidegger opptrer i. Max Weber er alt nevnt. Edmund Husserl, Karl Jaspers, Ernst Bloch, Karl Barth, Ernst Cassirer er noen av de mange navnene som det gis levende åndsportretter av. Slik sett er boka en enestående presentasjon av ledende åndsstrømninger i den første halvparten av vårt århundre. Dette er i egentlig forstand en bok om vårt hundreår. Tittelen, «En mester fra Tyskland», henspiller på Paul Celans store konsentrasjonsleirdikt «Todesfuge», der døden nettopp er en «mester fra Tyskland» som svartlegger vårt kontinent med utryddelse og meningsløshet.

Og Martin Heidegger inngikk som mange andre et åndelig ekteskap med den mentalitet som også var en av drivkreftene bak jødeutryddelsene. Safranski legger ikke skjul på det, selv om han her ikke bringer nye opplysninger til torgs. Han sammenlikner for øvrig stemningen i Tyskland i 1933 med den som feide over Europa i 1968. En urovekkende parallell som ikke minst fanger opp stemningen i den Heideggerske begeistring for den forførende trollmannen fra Braunau. Jo, vi er alle medskyldige når vi mister vårt hjerte og vår hjerne.