Anmeldelse: Biffy Clyro - «Balance, Not Symmetry (Original Motion Picture Soundtrack)»

Utfordrende og melodiske

Biffy Clyro er fortsatt like ambisiøse.

Foto: Warner Bros
Foto: Warner BrosVis mer

«Balance, Not Symmetry (Original Motion Picture Soundtrack)»

Biffy Clyro

5 1 6

Rock

2019
Plateselskap:

Warner Bros

«Alle låtene har sine unike egenskaper, men de fungerer også godt sammen.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Den skotske trioen Biffy Clyro har - mot alle odds vil kanskje noen si - vært et av de mest fremgangsrike rockebandene de siste femten årene. Gjengen har nemlig ikke fulgt de mest opplagte rutene for å oppnå kommersiell suksess.

Det store gjennombruddsalbumet, «Only Revolutions», ble fulgt opp av et dobbeltalbum, fylt fra perm til perm med snirklete og til dels ugjennomtrengelig indieprog. Det fikk dem ikke til å spore av det, det heller. Et godt eksempel på at hardt arbeid og det å følge hjertet betaler seg i lengden.

Nå er «Balance, Not Symmetry (Original Motion Picture Soundtrack)», Biffy Clyros åttende, her. Plata skal fungere som lydspor til en film Simon Neil har skrevet sammen med regissør Jamie Adams som er ventet i juli.

Om enn ikke et dobbeltalbum denne gangen, så klokker plata inn på godt over en time. Og gjengen er som vanlig sitt ambisiøse jeg, hvor mye musikalsk grunn skal dekkes inn. Fra punk, prog, pop og alt i mellom - gjerne alt på en gang. Allerede i løpet av åpningstrioen «Balance, Not Symmetry», «All Singing And All Dancing» og «Different Kind of Love» har Biffy Clyro demonstrert sitt enorme vingespenn.

Fra nesestyver-punk og tekstlinjer som «I don't wanna be defeated, I just wanna fuck, what!» i førstnevnte, via The Who-aktig symfonisk rock i oppfølgeren, til varm og behagende folk-pop i sistnevnte.

Men tross det mangefasetterte uttrykket Biffy Clyro ofte baler med, har de en egen evne til å binde det hele sammen på en logisk og effektiv måte. Mye av det ligger i Neils særegne stemme og karakteristiske tonevalg. Han har en unik evne til å skrive melodier som fester seg umiddelbart selv om de ikke alltid virker like opplagte.

Plata fremstår i sum som en slags musikalsk konfekteske. Alle låtene har sine unike egenskaper, men de fungerer også godt sammen.