ANMELDELSE: «Island har eit indre av is. Sterilt i farga, organisk i forma. Vatnajôkull er ei ujamn form i ei ujamn form. Overflata er mjuk, som pels. Puls bankar under isen. Under han er raudt, glødande, som heitt stål.»  

Hun er glad i Island, Mette Karlsvik. Så glad at naturen på øya synes å ha blitt en del av henne — noe som speiles i den ganske suverene skrivestilen.

Det viste hun i den brageprisnominerte romanbiografien «Bli Bjørk» (2011) og i Islands-dokumentaren «Post Oske» (2011). I fjor ble hun den første som mottok Stig Sæterbakkens minnepris, som skal gå til en forfatter «med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter.»

Strekker seg over 1000 år De kriteriene fyller Karlsvik, som hele tiden utfordrer grensene for hva en roman er. Det gjør hun også i denne boka. Den består av tre fortellinger — eller kanskje heller to som leder opp mot en tredje. Den første er fra vikingetiden. Ingolfur må flykte fra Norge etter et mannsdrap. Han blir av de første settlerne på Island. Den neste fortellingen er lagt til like før annen verdenskrig. To tyske offiserer besøker sagaøya, sikler etter den så og si — de fikk den som kjent aldri. Her er innklippet en kjærlighetshistorie mellom den ene av tyskerne og en øykvinne.