Utfordring til oss selv

Hva slags ideer har dominert den norske tenkemåten fra middelalderen til i dag? Svaret er å finne i «Norsk idéhistorie».

Så morsomt, poengtert og journalistisk som Hans Fredrik Dahl, er det få norske historikere som skriver. I hans skildring av norsk idéhistorie i tidsrommet 1914- 1955 (bind nummer fem) møter man blant annet norske tyskvenner under første verdenskrig og deres germanisme, en flokk sentrale kulturpersoner som likevel var undertallige i forhold til de mange England-sympatisørene.

Frodig vev

Dahl avdekker videre den tallrike falanks av verdensrevolusjonære sosialister som vraket både Stortinget, parlamentarismen, ytringsfriheten og vanlige demokratiske spilleregler og framsto som svorne tilhengere av væpnet oppstand og uforsonlig klassekamp. Men Dahl bretter også ut den frodige veven av psykoanalyse, spiritisme og nye kristne strømninger, og skildrer både den nye nasjonale bølgen og de sterke assimilatoriske holdninger til tatere og jøder.

Boka er en bred, balansert, nyansert og oppdatert framstilling, ikke minst fordi Dahl hele tida viser til ny forskning, og drøfter de ulike konklusjoner på en åpen og fordomsfri måte. Samlet sett nedtoner han nok bildet av de fascistiske spor i norsk mellomkrigstid, men argumentasjonen er godt underbygd. Noen innvendinger melder seg likevel.

Når Dahl skriver at det i Steriliseringsloven av 1934 ikke var «tale om noe utrenskningsprogram à la rasehygiene» og loven ikke hadde noen tilknytning til «eugenikk eller rasebiologisk tankegang,» er nok ikke dette ukontroversielt.

Kontroversielt

I justiskomiteens innstilling sto det blant annet at «så vel hensynet til allmennheten som efterslekten taler for disse i sig selv alvorlige inngrep overfor mindreverdige og svakt utrustede individer». Liknende tanker gjorde seg gjeldende i Odelstinget, og et medlem av steriliseringsrådet skrev i legeforeningens tidsskrift at man nå hadde «fått gjennomført i lovs form en rett til å søke begrenset minusvariantens ubegrensede formeringstrang». Slik ble da loven også vitterlig brukt.

Det er sunt for debatten at en historiker går imot rådende oppfatninger, og Dahl går flere ganger til felts mot det han en gang kaller «den enkle svart-hvitt-tegningen».

Det andre bindet som lanseres nå (bind nummer en) omfatter tida fra år 1000 til 1537, og er ført i pennen av Sverre Bagge, en av våre fremste kjennere av norsk middelaldermentalitet. Derfor er det helt naturlig at han ved hjelp av latinske og norrøne kilder bruker stor plass på å vise hvordan menneskene i norsk middelalder levde i glansen fra det guddommelige overlys.

Gudstroen

Deres oppfatning av tid, rom, fødsel, død og arbeid ble formet ut fra deres opplevelse av gudstroen, som igjen må forstås ikke med utgangspunkt i vår tids katolisisme, men ut fra et fordomsfritt studium av religion utelukkende slik den opptrådte i skriftlige kilder den gangen. Selv om middelalderens nordmenn trodde fast på Gud og djevel, på himmel og helvete, på mirakler og en rekke andre overnaturlige fenomener, må vi være forsiktige med å overvurdere troens glød og religionens betydning, sier Bagge.

På den andre siden kan vi på 1300-tallet også finne spor av en ny fromhet, der menneskene gråter over sine synder, angrer seg av oppriktig hjerte, og lever seg helt inn i Kristi og de helliges lidelser. Ikke minst er kirkekunsten og litteraturen kilder som kan fortelle oss om den nye inderligheten.

Rund klode

Også ideene om verden, menneskene og naturen har fått bred plass i Bagges bok. Forfatteren av «Kongespeilet» omtaler blant annet jorda som en ball, og bruker et eple som befinner seg nær et lys til å forklare forskjellen mellom varme og kalde områder på jordkloden. Ellers er både synet på samfunnet og kongsmakten grundig behandlet i dette første bindet.

Sverre Bagge fører i likhet med Hans Fredrik Dahl en ledig og fri penn.

Den personlige sveip er tydelig hos begge forfattere og hører til de egenskaper som gjør disse to første bindene til engasjerende og underholdende lesning. Og slik skal jo en idéhistorie skrives dersom det skal være noen mening i den.