Utfordringene for Stoltenberg

Ingress

Meninger

Jens Stoltenberg blir generalsekretær i Atlanterhavspakten idet forholdet til Russland er på sitt kjøligste på 25 år. Forsvarsalliansen er tilsynelatende tilbake til utgangspunktet som fikk vestmaktene til å danne den. Men mangt er annerledes.
Stoltenberg er den første generalsekretæren fra Norge og den første fra et land utenfor det som nå er EU. Det siste merker man seg i EU. Og han er bare den tredje tidligere regjeringssjefen som får vervet. Innad fleipes det ofte om sjefen oppfører seg som general eller sekretær. Men en god «gensek» skal være begge deler og helst også en sterk og samlende politisk leder for medlemsland som av naturlige grunner vanligvis spriker.

Det er derfor Stoltenberg er valgt og skjøvet fram av de fire store maktene, altså Tyskland, USA, Frankrike og Storbritannia. Han har de politiske egenskapene som skal til i krisetider. Han kjenner Russland og president Vladimir Putin, som statsminister i et grenseland som fikk til å dele omstridte havområder i nord med russerne på fredelig vis. Faren fra Russland må møtes, men uten å hisse opp spenningene unødvendig.
En ytre fare virker samlende, men det kan fort ende i splid om hvordan den bør møtes. Det blir Stoltenbergs første oppgave å skape et felles politisk svar til Russland og så treffe de nødvendige, underbyggende militære tiltak. Handlekraft kreves for å vise alvor og fingerferdighet for ikke å gjøre vondt verre.

I håp og tro, som nå er forbi, skulle Russland bli en partner og kanskje venn. Men dette kan være et veiskille hvor det like gjerne kan ende i nytt fiendskap som i ekte vennskap. Tidligere anfall av hovmod i alliansen, med snakk om å oppta Georgia, Ukraina og alle grenselandene til Russland, samt det omstridte «rakettskjoldet», har ikke vært bidrag til fred.
I Norge og omegn er mange naturligvis glade over valget fordi de ønsker oppmerksomhet om Nordområdene. Utfordringene står i kø ved alliansens nordlige flanke. Dette er strategiske interesser som den nye generalsekretæren kjenner godt.

Men Stoltenberg kan ikke lede alliansen til å bruke alle krefter på Russland og på Nordområdene. I sør ligger de strategiske interessene på sørflanken. Tyrkia frykter Russland i nord, borgerkrigen i Syria i øst og resten av Midtøsten. Middelhavslandene er opptatte av sørgrensa. Uroen i Nord-Afrika har sendt store strømmer av flyktninger til deres strender, og de er redde for voldelige islamistiske grupper. Dette kan ikke Stoltenberg overse hvis han vil unngå mistanker fra sør mot nord og forsterke splid.
Stoltenberg skal samle splid til styrke.