Fortiden sitter i veggene, og det er ingen oppbyggelig fortid, men en fortid av død, vold, undertrykkelse og ufattelig umenneskelighet. Neppe noe annet sted kan en gjenoppleve apartheidtiden mer konkret, rå og umenneskelig enn foran TV-skjermen når the Truth and Reconciliation Committee (TRC) - sannhets- og forsoningskommisjonen - prøver å finne ut hva som egentlig skjedde under apartheid og hvordan den vanskelige spenningen mellom forsoning og sannhet skal balanseres.
Når sannheten avdekkes - hvordan skal en forholde seg til hvite politioffiserer som forteller om hvordan de brutalt sendte apartheidmotstanderne i døden, med et kuleskudd bak øret eller ved tortur; hvordan Steve Biko hensynsløst ble torturert til døde? Deres bekjennelser brettes ut på TV-skjermen så å si daglig, og det skal senere avgjøres om disse og andre med store forbrytelser fra apartheidtiden skal få amnesti.
Og hva med de virkelig store menn bak apartheid, Botha og endog de Klerk? I en tankevekkende meningsmåling nylig foretatt av Human Sciences Research svarte bare 26 prosent av de hvite at de trodde at TRC ville frembringe forsoning, mens prosenttallene for svarte var 70 prosent, asiater 59 prosent og 53 prosent blant fargede.
Det er bemerkelsesverdig at det er ofrene for apartheid som har størst tro på og antageligvis også størst vilje til forsoning.
Fortidens mørke ansikt har altså et motstykke, fortidens ofre og undertrykte som igjen og igjen for egen del snakker om forsoning og tilgivelse. Desmond Tutu har rett: det er et mirakel og et eksempel for resten av verden. Mange vil mene at det også vil være et mirakel, om enn med et noe annet fortegn, dersom Winnie Madikizela-Mandela kan overleve de voldsomme anklagene mot henne fra tidligere kampfeller i antiapartheidkampen under de åpne TRC-høringene nylig.
Det er likevel altfor tidlig å avskrive henne; enkelte undersøkelser kan faktisk tyde på at hun har styrket sin posisjon på grasrota etter høringene. Den historiske arven etter apartheid består av utfordringer og meget alvorlige problemer på nær sagt alle fronter for Nelson Mandela. Mange hvite mener at Mandela har gjort og gjør en god jobb, og ser store muligheter, ikke minst forretningsmessig, i den nye regnbuenasjonen. Andre er allerede så desillusjonerte at de forlater landet i hopetall.
Blant de svarte velgerne kan en allerede nå merke en viss utålmodighet. Når skal endringene skje, ikke minst sosio-økonomisk, når de har fått sine egne ved makten? Her ligger det selvfølgelig en udetonert bombe av farlige dimensjoner.
For tiden er det markedsliberalistene i ANC som styrer den økonomiske kursen, men de utfordres av de mer radikale kreftene i partiet og sørafrikansk LO (COSATU) fordi refordelingen går for sent. Ved å foreta den lite oppbyggelige kjøreturen fra palassene i Bishops Court og i Constantia (hvor Earl Spencer - Dianas bror bor) her i Cape Town til de svarte townships som Langa, Guguletu, Khayelitsha og Crossroads 15- 20 minutter unna, får en presentert de globale utfordringene og forskjellene i et nøtteskall.
Mens mange hvite (og noen svarte) har en levestandard som er langt høyere enn gjennomsnittsnordmannen, er 1,5 millioner sørafrikanske barn feil- eller underernært og 20 prosent av barna er anemiske. 57 prosent av dem som bor på landsbygda lever under fattigdomsgrensen på 2100 kalorier pr. dag. På bakgrunn av denne sosioøkonomiske situasjonen er det ikke overraskende at kriminaliteten er svært høy, og det er også urovekkende at politikorpset både er svært korrupt (en arv fra apartheidtiden) og ressursfattig.
I hele høst har situasjonen i en bydel i Cape Town (Cape Flats) vært så ille at situasjonen i Chicagos forbryterverden blir for en søndagsskole å regne; nesten daglige henrettinger og bombeangrep på hus skjer uten at politiet synes å løfte mange fingre. Konflikten har utviklet seg til en kamp om hegemoni mellom gangstere og narkotikalangere på den ene siden og muslimske såkalte anti-gangstere (PAGAD) på den andre. Ikke mindre bekymringsfull er bølgen av drap på hvite farmere over store deler av landet og på gruvearbeidere i konkurrerende fagforeninger.
I Richmond-området i KwaZulu-Natal rapporteres det stadig om brutale drap på uskyldige mennesker, en historisk konflikt både mellom ANC og Inkatha-partiet, men og mellom fraksjoner innen ANC. Det er liten tvil om at det må skje en dramatisk endring i det ufattelig urettferdige utdanningssystemet, dersom «det nye» Sør-Afrika skal lykkes. Noe gjøres ved at det skjer en viss refordeling ressursmessig mellom de gode, tidligere hvite skolene (som nå i teorien er åpne for alle) og de fattige, svarte skolene. Det som gjøres er imidlertid langt fra tilfredsstillende, og det står på ressurser.
Bare i Western Cape (hvor Cape Town ligger) har 8000 lærere nylig fått sparken, ikke fordi forholdstallet lærer- elev er tilfredsstillende (på landsbygda ofte 60- 80 elever pr. lærer), men fordi undervisningsbudsjettene er sprengt. Det er altså ingen tvil om at Mandela og regjeringen har en meget vanskelig oppgave i dette landet der mindre enn tre prosent av de hvite stemte på ANC ved valget i 1994 og mindre enn fem prosent av de svarte stemte på et tradisjonelt hvitt parti, som National Party. De store forventningene like etter valget i 1994 er også i ferd med å avta. Mens 64 prosent var fornøyd med regjeringen i oktober 1994, var tallet sunket til 43 prosent i februar 1997, og antall personer som var misfornøyd med regjeringen var mer enn fordoblet fra 1994 til 1997, fra 17 prosent til 38 prosent. Samtidig har ANCs støtte blant velgerne stabilisert seg rundt 55 prosent, mens National Party har omtrent 12 prosent av velgerskaren.
Det mangler ikke på skeptiske røster som tviler på om den sørafrikanske regjering kan makte å rydde opp i landets store sosiale og økonomiske problemer. Er det mulig for Mandela å stake ut en dramatisk ny kurs for Afrika, der optimisme, demokrati og utvikling erstatter despotisme, korrupsjon, fattigdom og underutvikling trass i arven fra apartheidtiden? Kan Sør-Afrika makte å bruke de historiske spenningene som også gjennomsyrer dagens samfunn til konstruktiv samhandling rundt fremtidens store utfordringer? Her ligger en unik historisk mulighet hvis dialektiske potensial vi bare aner konturene av, og som skeptikerne fullstendig neglisjerer. Eller vil nye, farlige spenninger og konflikter utvikles på grunn av sosioøkonomiske mer enn rasemessige motsetninger?
Og ikke minst: siden Afrikas problemer blant annet har vært knyttet til en enorm lederkrise på mange nivåer, vil Sør-Afrikas fremtid i stor grad avhenge av kvaliteten på Sør-Afrikas lederskap etter at Nelson Mandela går fra borde. Og til sist: for at demokratiet skal fungere, og for at myndighetene skal vite hele tiden at de må stå til ansvar overfor folket, må det sivile samfunnet, borgerne av det nye Sør-Afrika, være på vakt og rope ut når misforhold og overtramp avdekkes. Der synes Sør-Afrika å ha en bedre sjanse enn de fleste land i Afrika; pressefriheten er stor og de kritiske ytringer mange. I denne meget kritiske omstillingsfasen for Sør-Afrika er det nødvendig med internasjonal solidaritet, og ikke minst betydelig bistand, selv om apartheidregimet er begravet på historiens vrakhaug. Det er vår utfordring.
