Mødre har inntatt en utsatt plass i norsk litteratur i det siste. Skildringene, særlig av mor/datter-forholdet, er alt annet enn flatterende. Mor svikter, mor er fraværende.

I Gøhril Gabrielsens nye roman, «Mellom nord og natt», forholder det seg motsatt. Her er mødre så intenst til stede i sine døtres liv at resultatet er drepende.

Romanen er Gabrielsens sjette etter debuten i 2006 med «Uvanlige hendelser». Den kritikerroste «Ankomst» fra 2017 befestet inntrykket av en litterær stemme som evner å framkalle uhygge. «Mellom nord og natt» er ingen thriller, men den gjennomgående tonen i romanen er illevarslende og ubehagelig.

Uten spor

Som i «Ankomst» veves her en gammel historie inn i en nåtidsberetning. Ekstra pirrende blir det selvsagt at det historiske handler om en autentisk skikkelse, den høyt elskede poeten Edith Södergran (1892-1923), hun som skrev det hyppig siterte dødsdiktet «Landet som icke är». Før Edith Södergran døde av tuberkulose bare 31 år gammel, insisterte hun på at alle spor etter henne skulle brennes: «Jag vill icke lemna något åt likmaskara».