Anmeldelse av Mellom nord og natt av Gøhril Gabrielsen

Utforsker mystisk dødsfall

I Gøhril Gabrielsens nye roman er mødrene så intenst til stede i døtrenes liv at resultatet er fatalt.

FOR MYE MORSKJÆRLIGHET: Gøhril Gabrielsen tar utgangspunkt i en lite dokumentert historie fra Edith Södergrans barndom, og dikter den inn i en historie om kvelende mødre. Foto: ASCHEHOUG
FOR MYE MORSKJÆRLIGHET: Gøhril Gabrielsen tar utgangspunkt i en lite dokumentert historie fra Edith Södergrans barndom, og dikter den inn i en historie om kvelende mødre. Foto: ASCHEHOUG Vis mer
Publisert

Mødre har inntatt en utsatt plass i norsk litteratur i det siste. Skildringene, særlig av mor/datter-forholdet, er alt annet enn flatterende. Mor svikter, mor er fraværende.

I Gøhril Gabrielsens nye roman, «Mellom nord og natt», forholder det seg motsatt. Her er mødre så intenst til stede i sine døtres liv at resultatet er drepende.

Romanen er Gabrielsens sjette etter debuten i 2006 med «Uvanlige hendelser». Den kritikerroste «Ankomst» fra 2017 befestet inntrykket av en litterær stemme som evner å framkalle uhygge. «Mellom nord og natt» er ingen thriller, men den gjennomgående tonen i romanen er illevarslende og ubehagelig.

Uten spor

Som i «Ankomst» veves her en gammel historie inn i en nåtidsberetning. Ekstra pirrende blir det selvsagt at det historiske handler om en autentisk skikkelse, den høyt elskede poeten Edith Södergran (1892-1923), hun som skrev det hyppig siterte dødsdiktet «Landet som icke är». Før Edith Södergran døde av tuberkulose bare 31 år gammel, insisterte hun på at alle spor etter henne skulle brennes: «Jag vill icke lemna något åt likmaskara».

Gøhril Gabrielsen kan neppe kalles en «likmask», ettersom hun tar utgangspunkt i en historie fra Södergrans liv som er både betvilt og udokumentert. Bare vage spor finnes etter Singa, den unge bondejenta som angivelig ble en fostersøster for Edith og som døde i en tragisk ulykke. Singa er gjenstand for Gabrielsens frie diktning.

Rekvisitter

Satt opp mot en parallell historie i nåtidsplan, fortalt i jeg-person, brukes Singas skjebne til å beskrive mor/datter-forhold som er knugende, klamme og i ytterste konsekvens drepende. Jeget er mor til Lu, Helena er mor til Edith, begge har vampyraktige tendenser til å ville leve sine egne liv gjennom sine døtre. Andre mennesker, som Singa, reduseres til rekvisitter i mødrenes bestrebelser på å realisere døtrenes potensial.

«Hennes lykke skulle bli min fin frihet, hennes helse min uavhengighet. Hennes klokskap skulle sikre min integritet, og hennes skjønnhet skulle garantere for det hele,» sier Lus mor. Mens Helena Södergran nennsomt forsøker å skape Edith i bildet av seg selv, «viet til noe større, til kunsten og litteraturen».

Romanens dramatiske vendepunkt er to tragedier som mødrene utløser. Lu har fått en samboer som hennes mor er skeptisk til og etter hvert fryser ut. Så sender moren ham en tekstmelding der hun forlanger at forholdet tar slutt. Han tar livet av seg.

Helena, som har tatt Singa inn i huset som en «lekkamrat» til Edith, sammenlikner ustanselig de to jentene og driver mer og mer en tydelig forfordeling. Hun ender med å fike opp Singa. Jenta forsvinner ut i natta og kaster seg foran toget.

Tidløs dialog

Et av premissene i romanen er at jeg-personen har et nærmest besettende forhold til Edith Södergrans diktning og leter – som en «likmask» - etter elementer i dikterens biografi som kan speile hennes eget forhold til datteren Lu. Gøhril Gabrielsens grep for å knytte skjebnefellesskapet sammen er å innføre en tenkt dialog mellom de to mødrene. Dialogene opptrer mellom de to tidsplanene. Når begge har innsett at de har utløst en tragedie, sier jeg-personen: «Jeg antar det var sånn det utartet, sånn det skjedde.»

Helena svarer: «Med andre ord: Løse gjetninger fra ende til annen.» Og: «Du vet hva du har gjort, men ingen kan vite hva som skjedde hjemme hos meg.»

Disse dialogene får preg av noe søkt; som om Gabrielsen strever med å få kabalen til å gå opp. Som psykologisk skildring av to mødres kvelende omsorg, behøver ikke romanen slik overtydelighet. Det er ubehagelig nok som det er.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer