Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utgått på dato?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skole og undervisning engasjerer. Ennå har de fleste av oss i friskt minne hvordan skolen kom i fokus i valgkampen - og i hvilken grad «skolepartiene» SV og Høyre profitterte på dette. Dessverre har det vist seg - som så ofte før - at de hadde det mest i kjeften. De fagre løftene smuldrer bort - pengene blir brukt til viktigere ting.

Men skole og undervisning - og ikke minst utdanning av lærere - er viktig. Derfor ønsker vi velkommen friske skolepolitiske utspill fra den nye statsråden, og derfor er det med store forhåpninger vi ser fram til stortingsmeldingen som departementet legger fram våren 2002 som omfatter alle typer lærerutdanninger. Og som nå er sendt ut til høring til en rekke instanser.

Bakgrunnen er behovet for en vurdering av lærerutdanningen i forhold til nytt gradssystem i høyere utdanning. Videre at lærerutdanningens struktur og innhold er av betydning for rekrutteringen. Og sist, men ikke minst - et uttalt ønske om å gjøre noe med allmennlærerproblematikken. Høringsnotatet er med andre ord svært omfattende. Vi vil derfor konsentrere oss om allmennlærerutdanningen.

Bør en ha spesifiserte krav til faglig bredde eller dybde for arbeid på de ulike trinn eller i ulike fag i opplæringssystemet?

Bør allmennlærerutdanningen omfatte et definert antall skolefag? Og bør det være et felles løp i allmennlærerutdanningen, hvor studentene individuelt ut fra faglige valg og dybde i fag retter seg mot ulike trinn i grunnskolen, eller bør det være to adskilte løp?

Departementet skal ha stor ros for at diskusjonen om faglig tyngde og at det bør stilles faglige krav til læreren på høyere trinn i grunnskolen, endelig tas på alvor. Mange av oss har etterlyst dette i en årrekke. Hvor mange ganger har ikke utenlandske kolleger ristet uforstående på hodet når vi har fortalt om den norske superallmennlæreren som behersker alle fag og alle alderstrinn fra 6 til 16. Som med suverent overblikk beveger seg fra matematiske formler til engelsk grammatikk. For så å avslutte dagen med en dose middelalderhistorie og gitarspill. Alt selvfølgelig satt inn i en pedagogisk riktig ramme som passer for alderstrinnet. Og med elever som sitter lutter øre og suger til seg kunnskap fra dette unike faglige og pedagogiske overmennesket. Her har en oversikt. Her evner en å se sammenhenger. Her er det ikke fragmenterte og isolerte fagkunnskaper. Her er det menneskelighet og varme, omsorg og gode holdninger. Den hellige, allvitende allmennlærer - må vite. Verken mer eller mindre.

Det varmer derfor to gamle lektorhjerter når nå departementet endelig tar til orde for at det går an å sette spørsmålstegn ved gamle sannheter. «For å møte de store utfordringer på ungdomstrinnet, kan det for eksempel kreves at lærere skal ha 60 studiepoeng (tilsvarende 20 vekttall eller ett års studium) for å bli tilsatt for å undervise i visse fag, som norsk og matematikk» (høringsnotatet s.11). Det lyder som musikk - det er som manna fra himmelen. Hører du, statsråd? Dette er på høy tid. Dette er bra . Dette er selvsagt. Hvordan kan det gå an å forsvare at en stakkar som kun har førsteårs matematikk fra videregående skole og 10 vekttall (tilsvarende et halvt års studium) fra lærerutdanningens første år skal kunne undervise i hele grunnskolens pensum? Hvordan er det mulig for adjunkt Hansen, som aldri har studert engelsk, å undervise i engelsk grammatikk? Og hvordan overlever musikklæreren som aldri har spilt et eneste instrument? Sannelig har vi stor tro på oss selv her i nord.

Det er på høy tid at vi beveger oss i retning av faglæreren . Altså vektlegger faget og kunnskapen framfor at han/hun som kan fint lite om litt for mye. Skal en diskutere fascismen, er det som kjent en fordel om en forbinder noe med navnet Mussolini. Eller sagt om mulig enda krassere - det lar seg vanskelig gjøre å formidle ingenting.

At problematikken nå blir løftet opp på departementalt nivå lover bra for norsk skole. Samtidig bør det sees i sammenheng med de to andre problemstillingene - i hvilken grad lærerutdanningen bør omfatte et definert antall skolefag - og hvorvidt lærerutdanningen bør være to adskilte løp.

I høringsnotatet om organisering av lærerutdanningene er det kun to skolefag, norsk og matematikk, som sammen med pedagogikk er obligatorisk i alle modellene. Det er ikke så vanskelig å forstå at det nettopp er disse to skolefagene departementet nå ønsker å beholde som obligatoriske i lærerutdanningen.

Norsk har vært et sentralt skolefag i hele vår skolehistorie. Og kravet om at alle skulle kunne lese, var ett av argumentene for i det hele tatt å starte en offentlig skole. På 1800-tallet ble også skriveopplæringen obligatorisk, og faget fikk en viktig rolle i arbeidet med å bygge norsk identitet og kulturelt fellesskap (Rammeplan for allmennlærerutdanningen, s.149, KUF 1999). Norsk er vårt morsmålsfag, og er dermed grunnlaget for tenkning, læring og forståing for alle som har det som morsmål.

Matematikk er en bærebjelke i vår tids teknologi, og regning ble innført som obligatorisk skolefag i 1887 (Rammeplan for allmennlærerutdanningen, KUF 1999). Matematikk oppfattes av mange som et vanskelig fag i skolen. Det har høy prestisje, og har ofte blitt brukt som et seleksjonskriterium ved utvelgelse til videre skolegang og utdannelse. Matematikk ble obligatorisk i norsk allmennlærerutdanning i 1990, og da med 5 vekttall. Fra 1998 og fram til i dag er matematikk obligatorisk med 10 vekttall.

Imidlertid vil vi sette spørsmålstegn ved om ikke engelsk også bør være et obligatorisk fag i lærerutdanningen. Et fag som på en helt uforståelig måte ble svekket i Lærerutdanningsreformen av 1998. Ikke minst når vi vet at engelsk f.o.m.1997 er obligatorisk på alle grunnskolens 10 trinn. Og når vi vet at flertallet av dem som underviser i engelsk i dag, ikke har utdanning i faget. Og sist, men ikke minst - når vi alle erfarer daglig i hvilken grad den galopperende globaliseringen fører til at engelsk blir viktigere og viktigere i medmenneskelig kommunikasjon på kryss og tvers av landegrensene.

Mange vil nok med stor tyngde hevde i diskusjonen som allerede er i full gang at er en lærer, så er en lærer. Men er ikke dette en grenseløs forenkling?

Er det å være lærer det samme som det å være lærer? Nei, det er ikke det. Det er ikke det samme å undervise i eksempelvis matematikk på småtrinnet som i matematikk på ungdomstrinnet. På tide å innse det. Ikke det at man bør ha mindre utdanning i faget for å undervise i de laveste klassene, men kanskje heller legge vekt på andre sider av begrepsutviklingen i faget. Det finnes faktisk mange vordende lærere som kan bli utmerkede matematikklærere for elever på de laveste klassetrinnene, men som ikke synes at algebraen på ungdomstrinnet er særlig spennende. Og på den annen side er det mange som foretrekker ungdomsskolematematikken framfor begynneropplæring. Slik det nå er, må alle slite med både begynneropplæring og algebra første studieår i allmennlærerutdanningen. Norsk Matematikkråds undersøkelse forteller at mange studenter mangler grunnleggende kunnskaper i matematikk. Dette spiser også sin del av første studieårs 10 vekttall i faget. Det sier seg selv at man ikke kan få godt nok grunnlag verken når det gjelder begynneropplæring eller i det å kunne forberede elever til grunnskoleeksamen i matematikk når en gaper så høyt.

Derfor er det med god grunn vi hilser høringsutkastets forslag til nye modeller for lærerutdanning, med differensiering knyttet til både fag og nivå, velkommen. Slike modeller for lærerutdanning er et stort skritt i riktig retning. Her erkjenner en at det å undervise i småskolen er noe annet enn det å undervise på ungdomstrinnet. At det faktisk er slik at læreren bør ha en annerledes faglig ballast når en konfronteres med 14- og 15-åringer enn med 6-åringer. Men dette forutsetter at fag, fagdidaktikk og pedagogisk teori og praksis retter seg mye klarere inn mot alderstrinnet enn det som er tilfelle i dag. Faget blir sterkere profilert - kunnskapen blir det essensielle. Og det er vel ikke å forakte i dagens kunnskapssamfunn?

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!