Utgått på dato

FEMINISME: Det kvinnesynet som enkelte muslimske samfunn bygger på, har ikke noe i Norge å gjøre.

MAN KAN SI mye om kvinneaktivistene på 70-tallet. De som kjempet for likestilling og kvinner inn i arbeidslivet. Takket være blant annet dem er vi kommet milevis lenger i utviklingen enn den tid. Problemet er at 70-tallets kvinneaktivister ikke har klart å komme seg videre. De står på stedet hvil. Dagens virkelige kvinnesaker frontes ikke av feministene som siden 70-tallet har demonstrert for kvinnesaker. I dag står kvinnekampen overfor andre utfordringer enn de som var i fokus for 30 år siden.

Kvinneaksjonene i Norge har i stor grad vært preget av venstreradikale feminister, som enten har fokusert sitt budskap på sex eller sosialisme. Det må finnes mer prekære saker for kvinnebevegelsen enn å varme seg ved pornobålene. Feminister av alle politiske avskygninger bør nå sammen løfte blikket og strekke ut en hjelpende kvinnehånd til de kvinner som i dag virkelig sliter daglig i kampen mot middelalderske patriarkalske og kvinneundertrykkende religiøskulturelle tvangstrøyer. Vi må ikke bli så politisk korrekte at vi ikke tør å stå side om side med de kvinner som kjemper en mange ganger livsfarlig kamp mot tradisjoner og ritualer som ikke er verdig en plass i et samfunn som hører under betegnelsen sivilisasjon.

I DAGBLADET 23. mars skriver medredaktør i Fett Hannah Helseth, om hvordan hjelpeapparatet ikke er kompetent nok til å hjelpe innvandrerkvinner som utsettes for blant annet tvangsekteskap. Hun kritiserer også myndighetene og feminister for å være handlingslammet, hva gjelder kvinneundertrykkelse. Helseth har åpenbart noen viktige poenger, problemet hennes er at hun føyer seg i rekken av mange feminister som kun snakker om problemene, uten å virkelig gjøre noe.

På denne måten er Hannah Helseth og andre venstreradikale feminister med på å usynliggjøre kampen for like rettigheter.

Helseth ser blant annet mellom fingrene på de mange voldtektene som begås av menn med ikke-vestlig bakgrunn. Hun kaller meg blåøyd fordi jeg i Dagbladet 8. mars påpeker at ikke-vestlige menn er overrepresentert når det gjelder såkalte overfallsvoldtekter. Ja, Helseth påstår til og med at dette ikke er sant. Man kommer ikke langt i kvinnekampen om man skal være like politisk korrekt som Helseth.

IFØLGE en undersøkelse fra Oslo politidistrikt, omtalt i Aftenposten Aften 1. mars, går det klart frem at somaliske menn er den tredje største gruppen voldtektsmenn, etter etniske nordmenn og irakere. Ser mann på det totale antall somaliske, norske og irakiske menn i Norge, taler tallene for seg selv. Når vi vet hvordan kvinnesyn som råder blant flere somaliske og irakiske miljøer, så er det kanskje her de frie feministene bør rette fokus.

Statistikken viser også at innvandring og kvinneundertrykkelse har en viss sammenheng. Derfor bør også jobben om likebehandling, rettigheter og respekt rettes inn mot innvandrermiljøene. Menn fra ikke-vestlige land må vite at i Norge skal det ikke forekomme undertrykkelse, kvinner i Norge skal ha de samme rettigheter og muligheter som menn, og kvinner skal sees på som like naturgitte og verdifulle som menn. Det kvinnesynet som enkelte muslimske samfunn bygger på har ikke noe i Norge å gjøre.

EN AV VÅRE største utfordringer, og som nesten ingen har nevnt, er hvordan våre kvinnelige medsøstre fra ikke-vestlige land behandles. I flere land sviktes de totalt. De har ingen rettigheter og elendige vilkår. Det er mennene som er deres overhode, og i mange samfunn behandles de regelrett som slaver eller dyr. For meg er det uforståelig hvorfor en pakistansk, marokkansk, somalisk eller afghansk kvinnes rettigheter ikke er like viktig for sosialistene og de såkalte feministene som en etnisk norsk kvinnes rettigheter.

Jeg synes det er trist at denne problemstillingen tydeligvis har gått kvinneaktivistene hus forbi. Vi har nå fått tilnærmet likestilling mellom norske menn og kvinner, Da er det på tide at vi løfter blikket og ser ut over våre egne grenser, men også på kvinnesynet i enkelte innvandrermiljøer i Norge.

Nesten daglig leser vi i aviser om kvinner i muslimske land som straffes for den minste bagatell. Vi leser om kvinner som straffes for enten å ha blitt voldtatt eller hatt sex utenom ekteskap. I beste fall dømmes de til tortur ved for eksempel pisking.

DESSVERRE ER disse problemstillingene også kjent innenfor norske grenser. En stadig større andel av kvinnene på landets krisesenter er kvinner med minoritetsbakgrunn. Kvinner som har flyttet fra voldelige ikke-vestlige menn. Vi har også i Norge og Norden hatt en rekke eksempler på tvangsekteskap og slektninger som dreper våre medsøstre fordi de står opp og stritter mot arrangerte ekteskap. De drepes fordi de setter familien i et dårlig lys. Eller hva med småjentene som blir omskåret og lemlestet for livet, på grunn av kulturelle tradisjoner? Hvor er kvinneaktivistene når slike saker dukker opp?

I januar 2005 la Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress frem en rapport basert på tall fra krisesentrene som dokumenterer skremmende tendenser i forhold til vold mot barn og kvinner. Den viser at barn og kvinner fra innvandrermiljøet er spesielt utsatt. Rapporten dokumenterer forhold som Frp stadig har påpekt, og viser med tydelighet at noen innvandrergrupper har et behov for å bli påminnet om at vi i Norge ikke tolererer denne type vold og undertrykking, uansett kulturell eller etnisk bakgrunn. Foruten den direkte fysiske og psykiske mishandlingen som avdekkes, er det også alvorlig at kvinner og barn nektes adgang til å ta egne valg, til å bevege seg, utdanne seg, delta i organisasjonslivet og til å velge religion eller livssyn, så vel som ektefelle. Likeverd og like rettigheter må gjelde alle, og kvinneundertrykking kan ikke tolereres med forklaring i kulturforskjeller. Derfor vil jeg utfordre Hannah Helseth til å gå klart og tydelig ut og si ifra om at mishandling og diskriminering av kvinner og barn ikke kan unnskyldes under dekke av kultur, religion eller tradisjon, ei innenfor husets fire vegger.

JEG BLIR GLAD når jeg ser kvinner med minoritetsbakgrunn, slik som Ap-politiker Saera Khan i media tar et oppgjør med middelalderkulturen som eksisterer blant en del ikke-vestlige menn. Problemet for Khan er dessverre at alt tyder på at hun i eget parti snakker for døve ører. Men hun skal vite at det finnes ører som hører godt i hvert fall i ett konkurrerende parti.

Det er ikke lenger slik at kvinnene som sto på barrierene i 70-åra og kjempet for å gå med kort hår, ta del i arbeidslivet eller at mannen skulle ta oppvasken er dagens forbilde for feministene. Dagens virkelige feminister er slike som Ayaan Hirsi Ali. Den somaliske kvinnen som flyktet fra tvangsekteskap i hjemlandet til Europa hvor hun tok opp kampen mot kvinneundertrykkelse i muslimske land. Sterke og radikale miljøer truet med å ta livet av henne og Hirsi Ali måtte leve i frykt og med livvakter rundt seg. Likevel ga hun ikke etter, og satte kvinneundertrykkelse i islams navn på forsiden av verdenspressen. Det er slike som henne som er forbilde for nåtidens feminister.