Utgått verdigrunnlag

Lovfestet kristent verdigrunnlag er en anakronisme som mangler bred støtte i befolkningen

NYE UNDERSØKELSER

viser at Den norske kirkes verdihegemoni har brutt sammen. Kirken må derfor slutte å opptre som forvalter av flertallets tros- og verdigrunnlag. Det er på tide med et skille mellom stat og kirke og en ny grunnlov som gjenspeiler et verdigrunnlag i overensstemmelse med både menneskerettighetene og folkemeningen.

Selv om den norske stats verdigrunnlag er blitt ganske mangfoldig, er det formelt fortsatt den evangelisk-lutherske lære som er statens grunnlag, jf. Grunnlovens § 2 hvor det blant annet heter: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»

Sammen med andre grunnlovs- og lovbestemmelser, blant annet om at minst halvparten av statsrådene må være statskikremedlemmer samt en rekke formålsformuleringer, understrekes dette særskilte kristne verdigrunnlaget. Lovfestingen av dette verdigrunnlaget også problematisk i forhold til våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

VERDIGRUNNLAGET

er foreldet ikke bare fordi det er i strid med moderne menneskerettstenkning, men også fordi det ikke lenger samsvarer med folkets livssynsmessige tilhørighet. I dag sier 49 % av befolkningen at de ikke vil kalle seg kristne i det hele tatt, mens hele 33 % sier det humanistiske livssyn står dem nærmest. Andre tall, om troen på et liv etter døden, legemets oppstandelse osv., viser at under 19 % er i nærheten av å slutte seg til sentrale deler av Kirkens trosgrunnlag.

Ytterst få bruker Kirken som noe annet enn seremonileverandør. Bare 9 % går i kirken regelmessig (10 ganger eller mer pr. år). Det er også et mindretall som tror Kirken har vært noen pådriver for å etablere så fundamentale verdier for vårt samfunn, som demokrati, likestilling og velferdsordninger. I forbindelse med personlige kriser og sykdom er det bare 5 % som har en prest som sin naturlige samtalepartner.

I tillegg til å vise at et mindretall i Norge er kristne i dag, viser de nye undersøkelsene også at bare 19 % ønsker at den evangelisk-lutherske lære skal være statens verdigrunnlag, mens hele 59 % (!) mener at menneskerettighetene skal være det.

En uunngåelig konklusjon tvinger seg fram: Det kristne verdigrunnlaget, som begrunner både statskirkeordningen og kristne formålsparagrafer i skolen og andre institusjoner, har ikke lenger appell i befolkningen. Kirken er blitt et tomt ritualskall. Det er rett og slett ikke noe flertall i den norske befolkning for kristendommen som relevant verdigrunnlag for det norske samfunn og den norske stat. Kirken må derfor slutte å opptre som forvalter av flertallets tros- og verdigrunnlag, for det er den ikke lenger i et sekularisert og livssynsmangfoldig Norge.

I TILLEGG ER DET

kristne verdigrunnlaget, slik det er uttrykt i Grunnlovens § 2, trolig i strid med Norges menneskerettighetsforpliktelser. Det er menneskerettslig uakseptabelt at borgere, uansett hvilken tro de måtte ha og hvilket trossamfunn de er medlem av, skal pålegges av staten å oppdra sine barn i en bestemt religion. Dette strider ganske enkelt mot livssynsfriheten. Staten kan nok legge til rette for utøvelse av religion og livssyn (på en ikke-diskriminerende måte), men kan ikke pålegge noen borgere, heller ikke statskirkens medlemmer, å gi en spesiell religiøs oppdragelse til sine barn.

Videre er det uakseptabelt at staten favoriserer et bestemt livssyn gjennom formålsbestemmelser for offentlige institusjoner som alle borgere skal kunne benytte seg av. Ikke minst er dette problematisk for skolen. I skolen bruker alt for mange lærere både Grunnlovens § 2 og den kristne formålsparagrafen til å legitimere en forkynnelse av det kristne budskap, noe som er i strid med andre deler av vårt lovverk.

Dette innebærer at insisteringen på et kristent verdigrunnlag for staten er en anakronisme, i utakt med flertallets ønsker og problematisk i forhold til menneskerettighetene. Det bidrar også til å gjøre norsk lovverk og statens verdipraksis inkonsistent. Den siste tids debatt om kanalisering av utviklingshjelp via kristne misjonsorganisasjoner, som slett ikke står i bresjen for sentrale verdier i det norske samfunn, som likestilling og demokrati, viser at spørsmålet om konsistens i den norske stats verdigrunnlag og -formidling ikke bare er teoretisk. Samtidig har vi en statsminister som sier seg opptatt av verdispørsmål, men som likevel ikke vil uttale seg om diskriminering av kvinner og homofile innen bestemte trossamfunn. Han opptrer i nesten like stor grad som prest i Den norske kirke som statsminister for aller landets borgere.

Forskjellen på presterollen og statsministerembetet ville bli tydeligere om staten fikk et verdigrunnlag i overensstemmelse med både det pluralistiske samfunns krav om statlig livssynsnøytralitet og folkets ønsker om menneskerettighetene som verdigrunnlag. Dette ville med andre ord innebære en betydelig gevinst i forhold til sammenheng og konsistens i lovgivningen, og forhåpentligvis også i statens verdipraksis.

Disse prinsipielle og opinionsmessig forhold bør få store konsekvenser for arbeidet i det utvalget som nå arbeider med å utrede forholdet mellom stat og kirke, det såkalte Gjønnes-utvalget. Det ville være mer enn merkelig om utvalgets flertall skulle konkludere med at en statskirkeordning fortsatt var akseptabelt.

KONKLUSJONEN BLIR

at Storting og regjering bør starte arbeide med en omfattende revisjon av Grunnloven. Det foreligger allerede forslag om å sikre ytringsfriheten bedre i grunnlovs form. Videre er det allerede i dag, før Gjønnes-utvalget har lagt fram sin innstilling om forholdet mellom Kirke og stat, flertall på Stortinget for et skille. Det har også vært argumentert for at demokrati og parlamentarisk styreform bør grunnlovfestes. Til sammen innebærer dette at det er behov for en omfattende grunnlovsrevisjon som kan gi staten et riktigere verdigrunnlag enn i dag.

En ny grunnlov må blant annet:

- Basere seg på et livssynsnøytralt verdigrunnlag det kan være konsensus om i et pluralistisk samfunn - dvs. at statskirkeordningen må oppheves.

- Stadfeste vårt demokratiske system, inklusive parlamentarismen, som vår statsskikk.

- Inneholde en rettighetskatalog - dvs. en grunnlovsfesting av de sentrale menneskerettighetene.

- Ha en tidssvarende språkform som gjør den tilgjengelig for folk flest.

Det er ingen enkel sak å endre grunnloven. Det er også viktig at hele folket er involvert i diskusjonen om innholdet i en ny grunnlov. Forankringen i folket er kanskje det aller viktigste ved en konstitusjons legitimitet. Arbeidet bør derfor starte så snart som mulig med tanke på å kunne gjennomføre en ny undertegning på Eidsvoll 17. mai 2014. Da vil vi kunne få en grunnlov som uttrykker et konsekvent og konsistent verdigrunnlag for det moderne Norge i det 21. århundre.