RIBBET TIL BEINET: Med andrealbumet «Heart of Gold» hugger Andrea Rydin Berge bort all staffasje. Det er musikken i liten grad tjent med, skriver vår kritiker. Foto: Andreas Frøland.
RIBBET TIL BEINET: Med andrealbumet «Heart of Gold» hugger Andrea Rydin Berge bort all staffasje. Det er musikken i liten grad tjent med, skriver vår kritiker. Foto: Andreas Frøland.Vis mer

Anmeldelse: Rydin – «Heart of Gold»

Utgivelsen er folkefinansiert, men i musikken ligger ensomhet

Solo i hjertet.

ALBUM: Internettet, i samspill med absurde sosiale prosjektet der pengene havner hos de som allerede har mest, har brutt ned avstanden mellom kunstner og betrakter.

Heart of Gold

Rydin

3 1 6
Plateselskap:

Bellwether Records

«Det majestetiske tittelkuttet – hvor man, intimt nok, kan høre noen hoste ved slaget 1:16 – er dessverre ganske alene om å kjennes stort.»
Se alle anmeldelser

For å finansiere utgivelsen av «Heart of Gold», tok jazzmusiker Andrea Rydin Berge i bruk crowdfunding-tjenesten Kickstarter. Prosjektbeskrivelsen inkluderer en video der hun henvender seg til den usynlige tilhengerskaren: «Vanligvis kobler jeg meg til dere fra scenen, fordi jeg er sanger og låtskriver». Det er en uvant situasjon, antageligvis for alle involverte.

Ut av komfortsonen

Å presse seg ut av komfortsonen er riktignok sentralt for dette plateprosjektet. Der den lovende debuten «Andrea Kvintett» fra 2012 ble spilt inn sammen med en betydelig del av jazznasjonens yngre avantgarde (inkl. bassist Christian Meaas Svendsen og saksofonist Harald Lassen), skjærer den folk-pregede oppfølgeren «Heart of Gold» så mye som overhodet mulig ned til beinet.

Bortsett fra den klassisk skolerte cellisten Moritz Ebert, er Rydin på sitt andrealbum i all hovedsak overlatt til seg selv: autoharpe, piano og vokal. Ikke minst er innspillingen – som Susanne Sundførs «Take One» (2008) og Nils Frahm/Ólafur Arnalds «Trance Frendz» (2016) – uredigert og gjort i ett opptak.

Dogmealbum

Slike dogmealbum fordrer imidlertid at musikken er sterk nok til å bevege selv når all staffasjen er hugd bort. Det majestetiske tittelkuttet – hvor man, intimt nok, kan høre noen hoste ved slaget 1:16 – er dessverre ganske alene om å kjennes stort. «Who I Am» og «Just in Time», også fra skivas første og beste halvdel, er for så vidt fine. Men de kjennes spinkle, som om bandet til Rydin måtte avlyse i siste liten.

Det peker mot det uheldige paradokset ved «Heart of Gold». Her er en utgivelse som har bragt fremmede fans sammen, men hvor selve musikken lider av ensomhet.