Utglidende Edwardson

Spennende, men ikke helt overbevisende i Edwardsons nest siste Winter-bok.

Kurt Hanssen

kurhanss@online.no BOK: I 1975 forsvinner ei ung jente fra en feriekoloni på en øy utenfor Göteborg, og saken forblir uoppklart.

Men 30 år seinere begynner det å skje forskjellige ting som har sammenheng med forsvinningen, og da oppdager kriminalinspektør Erik Winter at han også har en vag forbindelse til saken.

Jeg har aldri vært overstrømmende begeistret for Åke Edwardson, til det har han vært for utflytende og påtatt poetisk, stilen hans har vært av den mer eksperimenterende og utforskende innenfor kriminalsjangerens grenser, og all ære for det, men bøkene har ikke alltid vært like vellykkede.

Men selv om det finnes utglidende tendenser i «Nesten død mann», den neste siste Erik Winter-romanen, er denne boka overveiende konsentrert om å løse en komplisert sak som strekker seg tretti år tilbake i tida. Og til tider er den også svært spennende.

Sammentreff

Samtidig er intrigen full av tilfeldige sammentreff som blir for enkle til å være overbevisende. En av hovedpersonene er en ikke altfor kjent forfatter, som sitter i et ensomt hus og skriver på ei bok om ei jente som forsvant fra en feriekoloni for tretti år siden. I nabohuset bor en mann som han har et dårlig forhold til, og denne mannen oppholdt seg tilfeldigvis på samme feriekoloni den samme sommeren. Noe seinere i boken blir forfatteren banket opp av en av Göteborgs mest sentrale kriminelle, og denne mannen viser seg også å ha vært på feriekolonien sommeren 1975.

Private kriser

Det står heller ikke helt bra til med politifolkene i «Nesten død mann», de nærmer seg alle en form for sammenbrudd eller oppbrudd. Erik Winter plages av en voldsom hodepine, noe som går ut over forholdet til familien, Fredrik Halders og Aneta Djanali har trøbbel i samlivet, Lars Bergenhem har akseptert at han er homofil og flyttet sammen med en mann, mens Bertil Ringmar har begynt å drikke for mye og for ofte. Om alle disse kompliserte hendelsene skyldes at dette er den nest siste boka om Winter og hans kolleger, er uvisst, men det er i hvert fall underlig med så mange private kriser i politiet. Det lover i alle fall ikke godt for tilstandene i bok nummer ti.