Uthengt på mistanke

Ingress

Meninger

Historien om 2. verdenskrig slutter ikke å oppta nordmenn. Nytt materiale offentliggjøres etter hvert som tida går og opplysninger ikke lenger er klausulert. Unge forskere som ser med nytt blikk på krig og rettsoppgjør, gir et viktig bidrag til for-ståelsen av disse avgjørende åra i norsk historie som skulle komme til å prege både folk og mentalitet i mange tiår etterpå. Men alt er ikke like egnet til uredigert publisering.

Navn på nordmenn som gikk i de tyske okkupantenes eller Quislings tjeneste er i nyere tid blitt offentliggjort i bøker. Eirik Veums bokserie «Nådeløse nordmenn» har foreløpig omtalt og navngitt drøye 900 personer som tjenestegjorde i Statspolitiet og like mange som opererte i Hirden. Dette dreier seg om folk som er dømt for krigsforbrytelser i landssvikoppgjøret; mange av dem hadde til dels grusomme gjerninger på samvittigheten. Selv om enkelte stiller seg kritisk til Veums identifisering av disse dømte landssvikerne, vil andre hevde at nettopp en slik identifisering kan forsvares fordi den alminneliggjør deltakelsen i fiendens prosjekt. Det kunne vært bestefaren eller onkelen til hvem som helst av oss.

Annerledes blir det når det dreier seg om lange navnelister på mistenkte landssvikere, som nå offentliggjøres ved Vega Forlags utgivelse av «Liste nr. 1». Denne lista inneholder 16000 navn og ble utarbeidet i hui og hast av Politidirektoratet i maidagene i 1945. Det offisielle navnet er «Liste nr. 1 over mistenkte for grovere arter av landssvik». Den skal ha blitt distribuert til alle landets politidistrikter. Underlagsmaterialet er avhør av mer enn 50000 Sverige-flyktninger på Kjesäter mottakssentral utenfor Stockholm. Motivet for å lage en slik liste var at landssvikoppgjøret skulle komme i gang umiddelbart.

Lista over mistenkte skal inneholde alt fra udiskutable krigsforbrytere som Rinnan-banden til personer som mer eller mindre tilfeldig fikk mistankens lys kastet over seg. Det kan dreie seg om passive NS-medlemmer, slektninger eller kjærester til NS-medlemmer. Motivene for å sette folk på lista kan også ha vært diskutable. Riksarkivaren har derfor forlenget taushetsplikten ut over 60 år. Forskere kan søke om tilgang til materialet, men å publisere det praktisk talt uredigert er ikke forsvarlig. Forleggere kan påberope seg de edleste motiver, og utgivelsen kan nok beskyttes av ytringsfriheten. Likevel må vi etterlyse en større etisk refleksjon hos den som offentliggjør navn på ikke-dømte, mistenkte personer.