Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utidighet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

11. SEPTEMBER: Oliver Stones film om terroranslagene mot USA 11. september 2001, «World Trade Center», har hatt USA-premiere og høstet gode kritikker i tre av fire tilfeller. Debatten og motforestillingene har vært heftigst i forkant av den ferdige filmen. Spørsmålet som stilles, denne gangen som i forkant av Paul Greengrass\' film «United 93», er det litt upresise: Er det for tidlig? Underforstått: Er det nærheten i tid til 9/11-traumene som skaper det etiske dilemma for filmmakeren?

SÅRENE ER ÅPNE fortsatt, snart fem år etter katastrofen. Paramount, selskapet som finansierer Stones film, har hatt fintfølelse nok til å unnlate å klistre digre filmplakater på gater og T-baner i New York og New Jersey. Ingen der trenger noen visuell påminnelse om tvillingtårnenes uhyggelige skjebne. Men trenger de filmen? Hva er hensikten? Det er det egentlige spørsmålet, hevder enkelte kommentatorer. Spørsmålet om riktig timing er bare vikarierende.

MANGE FRYKTET at Oliver Stones motiver for å bruke 9/11-tragedien som råstoff til en film, ville resultere i noe politisk betent eller konspiratorisk på linje med hans tidligere «JFK» og «Nixon». I dag puster kritikerne lettet over at «World Trade Center» ikke er preget av Stones klassiske klo. Filmen kunne vært laget av Steven Spielberg eller Ron Howard, skriver noen. De mer kresne blant kritikerne, som Los Angeles Times\' Kenneth Turan, er derimot redde for å måtte forholde seg til en film som mest av alt er et minnesmerke over ofrene: «Vi vil ikke at denne historien av alle historier skal forfalle til et standardisert studio-scenario, fullt av oppløftende budskap om å hente fram «det gode som vi hadde glemt fantes». Men... det er akkurat det vi har fått».

FILMEN PERSONIFISERER 9/11-tragedien gjennom de autentiske historiene til to politimenn som var blant de siste til å bli reddet ut av tårnruinene. Feelgood-fellen ligger selvsagt snublende nært et slikt grep. Paul Greengrass\' «United 93», som har norgespremiere kommende uke, underspiller derimot de emosjonelle effektene og leverer autentisk feelbad. Hva er mest utidig?