UTØYA: Snart sju år etter angrepet er det ingen grunn til å tro at beredskapen nå er god nok.
UTØYA: Snart sju år etter angrepet er det ingen grunn til å tro at beredskapen nå er god nok.Vis mer

Utilgivelig lang tid

Filmen om Utøya 22. juli vekker berettiget harme.

Kommentar

Utmattende, trist og dramatisk, men også verdig og respektfull. Filmen «Utøya 22. juli», som har premiere i dag, gjorde sterkt inntrykk på førpremierens publikum lørdag. I dagene etterpå er det likevel først og fremst en følelse som bygger seg opp hos meg: Sinne. Samfunnet sviktet ungdommene på Utøya.

Tiden er filmens viktigste karakter. Angrepet på AUFs sommerleir varte i 72 minutter. I filmen varer det nøyaktig like lenge. Det oppleves som ulidelig lenge i kinosalen, det må ha føltes uendelig for dem som var der. 72 minutter er utilgivelig lang tid.

Både i filmen og i virkeligheten ringte ungdommen til politiet gang på gang uten å komme gjennom. Når de kom fram og ble lovet hjelp, tok det likevel evigheter før den kom. Vi vet mye om hvorfor. 22. juli-kommisjonens ærlige rapport har i detalj forklart hvordan systemene sviktet og ressursene ikke fant hverandre. Detaljene er hjerteskjærende.

Klokka 15.34 fikk Oslo-politiet en detaljert beskrivelse og registreringsnummeret på bilen som Anders Behring Breivik kjørte til Utøya. Den viktige informasjonen ble skrevet ned på en gul lapp, men ikke meldt videre før over to timer seinere, en halv time etter at Breivik var framme.

To politifolk, bevæpnet med maskinpistoler og godkjent for væpnede operasjoner, kom til kaia på landssiden ved Utøya 35 minutter før gjerningsmannen ble pågrepet. De søkte tilflukt bak en container, ble satt til å observere trafikken og hjalp så overlevende som kom til land. Beredskapstroppen satte seg i en overbelastet gummibåt og fikk motorstopp. Vi husker Alexandra Bech Gjørvs nøkterne ord om politiets arbeidstid fra presentasjonen av rapporten: «Vi ser at dette er en etat der de ansatte i hovedsak jobber vanlig kontortid, mens de operative oppdragene i stor utstrekning finner sted på kvelds- og helgetid.» Slik er det også i dag.

Kommisjonen avdekket først og fremst et kulturproblem som ikke endres med enkle grep. Likevel: I deler av politiet er de ennå mer opptatt av at de mener kritikken var urettferdig enn hvordan de kan endre seg.

Beredskap var et av Erna Solbergs viktigste valgløfter da hun ble statsminister. Regjeringen har gjennomført en lang liste med tiltak. Men innføringen av Nødnettet ble en skandale, samordningen av nødsentralene likeså. Riksrevisjonen har kommet med kraftig kritikk både av Forsvars- og Justisdepartementets beredskapsarbeid, av objektsikringen og av samhandlingen mellom Politiet og Forsvaret. I Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har store budsjettkutt ført til kutt i beredskapsarbeidet. Snart sju år etter angrepet er det ingen grunn til å tro at beredskapen nå er god nok.

Den første filmen om 22. juli ble lørdag vist for dem gjerningsmannen ønsket å ramme; ledende representanter fra Arbeiderpartiet og AUF, stortingsrepresentantene, redaktører og nyhetsjournalister som dekket saken, i tillegg til alle de medvirkende bak filmen. Ved siden av inngangen, utenfor Klingenberg kino, sto politiet. Det var visninger i alle saler og trangt i den fulle gangen, der vi sto halvannen time før vi slapp inn i salen. Rett bak meg sto Jonas Gahr Støre, noen meter lenger framme Thorvald Stoltenberg, litt lenger bak Eskil Pedersen. Forsinkelsen skyldtes en teknisk feil, men det tok så lang tid før forklaringen kom at folk rakk å begynne å snakke høyt om sikkerheten. Da var det noen som gikk.

Erik Poppes film er varsom i historiefortellingen og zoomer tett inn på ungdommenes perspektiv. I det ligger en bitende samfunnskritikk. Vi skylder ungdommen å sikre at dette ikke kan skje igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook