«Utilsiktede konsekvenser»

Demokrati: Mens målet for politiske handlinger og vedtak kan synes uskyldig nok, er det de utilsiktede konsekvenser som får størst betydning, påpeker professor Ottar Brox ved Norsk institutt for by- og regionforskning. Ikke desto mindre er det ofte en ren tilfeldighet om de blir diskutert. Hvis demokratiet skal fungere, krever det større gjennomsiktighet i samfunnet.

Et eller annet sted i sine mange bøker sier den tyske demokrati-teoretikeren Jürgen Habermas noe sånt som dette: «En forutsetning for en {lsquo}herredømmefri' debatt og beslutningsprosess er at vi alle har innsyn i hva aktøren er ute etter.» Det er det litt for lett å være enig i: Debatten i forkant av regjeringsskiftet ville ha vært mer reell om vi visste om det var gasskraft eller regjeringsmakt Jens Stoltenberg var ute etter, eller om det var regjeringsskifte eller CO{-2} Bondevik helst ville unngå. Men dette kravet er selvfølgelig utopisk: Alle handlinger eller vedtak kan ha mange konsekvenser: «Målet» med konsesjonsloven for havbruk kan være markedstilpasning eller miljøhensyn, men likevel kan monopolgevinster for et privilegert laug være blant de viktigste konsekvensene av denne loven. Hvordan skulle vi kunne skaffe oss oversikt over slike konsekvenser, og finne ut hvilke som med noen rimelighet kan kalles «mål»? Hvilke konsekvenser er ønsket, planlagt eller forutsett - og av hvem? # Ingen politiker kan beskytte seg mot å bli tillagt motiver. Det billigste våpen i den politiske strid er å slenge ut slike beskyldninger: Du sier at ditt skatteforslag vil stimulere den økonomiske veksten. Men ditt egentlige motiv er å gjøre de rike rikere!

Å velge motiv for våre handlinger er en frihet ingen kan ta fra oss. Ingen andre enn Per har rett til å bestemme hvorfor Per bytter jobb, parti, samboer eller bosted. Men for oss andre er denne friheten, og Pers bruk av den, stort sett uinteressant og verdiløs. Det alle andre enn Per har interesser i, er hva slags konsekvenser hans handlinger har. Det samme gjelder også andre aktører i samfunnet, som for eksempel politiske partier:

«Senterpartiet satser sterkt på å holde den eiendomsløse bygdeungdommen ute av bygdenæringene, for å sikre gjenoppretting av førdemokratiske klasseforhold i Bygde-Norge.»

«Arbeiderpartiet vil sikre sine ledere lukrative direktørjobber, opsjoner og andre frynsegoder i mangemillionklassen gjennom målbevisst privatisering av det norske folkets naturressurser, statsbedrifter og annen fellesformue.»

«For å sikre tilgang på nye rekrutter til låglønnsgruppene, slik at lønningene i rengjøring, fiskeforedling og andre upopulære fag kan holdes nede, vil SV motsette seg alle hindringer for innvandring fra fattige land.»

«Høyre vil ha slutt på offentlig oppkjøp av strandområder og andre attraktive arealer til såkalte 'friområder'. Dette målet kan realiseres gjennom sterkere konsentrasjon av kjøpekraft hos velstående kjøpere i eiendomsmarkedet, slik at prisnivået på slike arealer kan komme så høyt at kommunene ikke kan finansiere ekspropriasjon.»

«Fremskrittspartiet vil holde kostnadsnivået nede for norske bedrifter. Derfor må staten slutte å sy puter under armene på flyktninger og andre innvandrere, men la arbeidsmarkedet bestemme deres inntektsnivå, heller enn byråkratene på sosialkontorene. Det vil få ned lønnsnivået allment i de laveste inntektsklassene, også for nordmenn som lever av slike jobber, til stor velsignelse for norsk økonomi.»

Disse sitatene er ikke klippet fra de respektive partienes programmer - om noen skulle tro det. Partiene har helt andre mål med sine tiltak enn de «utilsiktede konsekvensene» som er trukket frem i disse fiktive programpostene. Men framtidige historikere vil antakelig komme til at slike konsekvenser har fått langt større betydning for samfunnsutviklinga enn de «målene» som politiske programmer er dekorert med.

Det er en gammel samfunnsvitenskapelig innsikt at det samfunnet som vi lever i, mest fruktbart kan betraktes som en samling av slike utilsiktede konsekvenser. Det er utilsiktede konsekvenser som skaper problemer for og tar livet av oss: Transportfirmaet som bidrar til trafikkdøden på motorveien er der for å tjene penger, og ingenting annet - vantrivsel langs veiene og dødsulykker er utilsiktede konsekvenser av strevet etter overskudd. Det er også slike utilsiktede konsekvenser vi lever av, som vi husker fra det vi lærte om Adam Smith på skolen: Vi får brød som en utilsiktet konsekvens av bakerens profittbegjær - den dagen bakeren kan få mer ut av sin kapital og sitt arbeid ved å selge Se og Hør, slutter han å bake. Det er de utilsiktede konsekvensene som gjør at samfunnet aldri kan bli slik vi vil ha det, og som er grunnen til at ingen ambisiøse samfunnsplaner kan virkeliggjøres.

«Utilsiktede konsekvenser» er langt viktigere enn de erklærte «målene» for alle politiske tiltak, og særlig fordi det nærmest er en tilfeldighet om de blir diskutert når tiltakene blir vedtatt. De rammer gjerne beslutningsfatterne, og særlig oss som har gitt dem makt, som julekvelden på kjerringa.

Den av de mange mulige konsekvensene av en beslutning som kalles «mål», er gjerne noe som det er lett å begrunne og skape oppslutning om. For vel ti år siden fikk vi et nytt regime til fordeling av rettigheter i den enormt verdifulle norske torskestammen. «Målet» eller «intensjonen» med dette tiltaket var å ta vare på denne ressursen, og hindre overfiske. Men den viktigste konsekvensen var at det aller meste av kystfolket mistet retten til den ressursen som de fleste kystsamfunn er etablert på grunnlag av. «Men jeg gjorde det ikke med vilje,» sa departement og direktorat - som unger sier når de har lekt med farlige redskaper og skadet en lekekamerat.

Makthavere har det til felles med oss andre at de ikke ser de konsekvensene av sine handlinger som de ikke har lyst til å se, eller som de ikke er i stand til å begrunne eller forsvare. Vi har for eksempel ikke lyst til å se at vi i Oslo-middelklassen er i ferd med å skaffe oss en tjenerklasse som er etnisk forskjellig fra oss innfødte, og derfor lukker vi øynene for de langsiktige konsekvensene. En dag våkner vi kanskje opp i et samfunn uten oljepenger og med større økonomiske forskjeller, og bitrere motsetninger mellom taperne enn vi i dag har fantasi til å tenke oss.

Det er helt tilfeldig om partiprogramposter, stortingsproposisjoner eller administrative beslutninger analyseres med tanke på mulige utilsiktede konsekvenser. Da det ennå var forskjell mellom høyre- og venstresida i norsk politikk var kanskje situasjonen noe bedre, fordi i alle fall de mest opplagte fordelingsvirkningene ble trukket fram og lagt til grunn for partienes standpunkter. Slik situasjonen er ved tusenårsskiftet, vil utilsiktede konsekvenser bare trekkes frem og bli diskutert om de rammer noen sterke, effektivt organiserte interesser, som har råd til å hyre Geelmuyden. Kiese, og åpen adgang til viktige medier. Om du synes at mye fungerer dårlig i dagens samfunn, så bør du kanskje lete etter forklaringen her: Det er de konsekvensene som ikke blir diskutert som bestemmer hvordan vi skal ha det, og ikke de såkalte «målene» eller «intensjonene» med politiske vedtak.

I det postindustrielle samfunnet som vi lever i, er det oversikt og kontroll over de «utilsiktede» konsekvensene som er den viktigste kilden til makt, for eksempel til store gevinster på børsen. Eiendomsimperier skapes av den som ser de ikke diskuterte konsekvensene av miljølover, boligregulering eller store offentlige tiltak - som flyplassflytting. Salige er de som har eller kan kjøpe slik innsikt, for de skal arve jorden. Men av dette kan vi også trekke den slutning at om vi vil holde på det vi har av likhet og demokrati, så er det forståelsen av de ikke planlagte konsekvensene av offentlige tiltak som må demokratiseres. Samfunnet må bli mer gjennomsiktig - for oss alle.