Utilstrekkelig distriktspolitikk?

Debatten i kjølvannet av min kronikk «Regionenes Norge» forsterker forståelsen av norsk distriktspolitikk som utilstrekkelig for å stanse sentralisering og nedgang i sysselsetting i distriktene.

Det er spesielt prisverdig at statssekretær Ullern i Kommunal- og regionaldepartementet i et tilsvar skriver at regjeringen har sett at de avgrensede distriktspolitiske virkemidlene ikke alene kan stanse sentraliseringen. Det tror jeg er en god start. Men hva er fortsettelsen? Skal vi vinke farvel til ambisjonene om at samfunnet kan påvirke hvor folk flytter og jobber, eller skal vi prøve å utvikle nye grep mer tilpasset et liberalisert og globalisert Norge? Debatten viser at det i hvert fall fremdeles er en sterk vilje til fortsatt å prøve å bruke den offentlige politikken for å opprettholde bosettingen i distriktene. Noen av innleggene antyder at en opptrapping istedenfor en nedtrapping av bevilgningene til distriktspolitikken er en viktig vei å gå. Ullerns oppskrift er regjeringens brede satsing på statlig politikk på andre områder enn distriktspolitikken, som landbruk, fiskeri, samferdsel, utdanning, forskning og overføringene til kommunene. På det prinsipielle planet er dette uproblematisk. Utfordringen blir her å samordne til dels tunge sektorområder slik at de i praksis kan føre til distriktspolitiske løft som monner. Staten har også et annet problem. Denne debatten har vist at staten på andre områder enn de Ullern nevner, har gjort det vanskeligere å bruke statsbudsjettet som brekkstang for distriktene. Tradisjonelle statsnæringer som post, tele, energi og jernbane, som legger premissene for den regionale utviklingen, er i dag i større eller mindre grad frikoblet fra statlig styring. Endringene i inntektssystemet etter Rattsø-utvalget og svekkelsen av den differensierte arbeidsgiveravgiften reduserer også statens generelle mulighet til å løfte distriktene. På toppen av det kommer globaliseringen innen finans- og vareproduksjon som virker sterkt på tvers av statsgrenser, og muligens kan bidra til å svekke rent nasjonale satsinger. Utfordringene med å bruke statsbudsjettet som hjelp til distriktene, er i hvert fall tydelige nok.

I enkelte av innleggene har man vært opptatt av å understreke skillet mellom distriktspolitikken, og den mer allmenne regionalpolitikken rettet mot, og delvis utført i, både sentrale og perifere strøk. Det er viktig, men et for bastant skille kan underkommunisere koblingene mellom distrikts- og regionalpolitikk. Det er det samme landet vi snakker om. Regionalisering som en endring av formen eller organiseringen av den offentlige politikken kan også kobles direkte til distriktspolitikken. En kan for eksempel godt tenke seg en sterkt regionalisert distriktspolitikk der regionale myndigheter hadde vidtgående fullmakter til å støtte opp om bosetting og sysselsetting i distriktene. Det er dette som ligger i ideen om regionalisering som et mulig alternativ til (den tradisjonelle statlige) distriktspolitikken.

Det er viktig å drøfte om et slikt system kan gi fordeler i forhold til dagens system med sine tydelige svakheter. En regionalisert distriktspolitikk kan for eksempel tenkes å gi større fordelingseffektivitet på grunn av informasjonsfordeler i forhold til et statlig system. Effektiv fordeling av tjenester etter lokale behov er jo i andre sammenhenger en helt sentral grunn til at vi i det hele tatt har undernasjonale styringsformer. Samtidig kunne eventuelle institusjonelle nyskapninger på regionsnivå (over/til erstatning for fylkene) også ha større potensiale til finansiell og organisatorisk koordinering enn dagens kommuner og fylker. Det lokale demokratiet kunne vitaliseres osv.

Et annet synspunkt fra innleggene etter «Regionenes Norge» er at det bør skilles mellom regionalisering og regional rett til ressurstilgang gjennom for eksempel lokal skattlegging. Formelt er det et greit synspunkt, men i realiteten ville en lokal skattlegging innebære et regionalisert ansvar for denne delen av den offentlige politikken.

Så langt de mer begrensede kommentarene. Debattantene i Dagbladet har vist mindre vilje til å drøfte mer generelt grunnleggende strukturelle endringer i forholdet mellom staten og de undernasjonale styringssystemene. Det henger kanskje sammen med at debatten etter mitt innlegg har dreiet over mot den offentlige politikken overfor distriktene. For å få et godt grunnlag for en debatt om større strukturendringer må trolig distriktsperspektivet utvides til å omfatte de institusjonelle utfordringene som vår tids grenseovergripende problemer stiller alle deler av Norge overfor, enten vi snakker om sentrum eller periferi. Noen stikkord her er miljøproblemer, byproblemer, politisk fremmedgjøring og økt økonomisk samarbeid/konkurranse på tvers av statsgrenser. Det er i forsøkene på å håndtere disse problemene at regionaliseringsdebatten hører hjemme i andre europeiske land. Mange av de tunge grenseovergripende utfordringene er prinsipielt like i Norge, og en kritisk debatt om institusjonelle endringer i retning av regionalisering skulle derfor også være relevant her. En kritikkløs omfavning av regionalisering som politisk idé er vi imidlertid ikke tjent med. Selv om regionalisering kan gi større fordelingseffektivitet enn statlige løsninger, kan regionalisering også innebære større forskjeller i den offentlige politikken eller utvikling av lokale kulturer med kameraderi og vennetjenester osv.

I mangel av erfaringsbasert kunnskap om vidtrekkende regionalisering fra norske forhold, kan kanskje den beste strategien være å starte med praktiske forsøk i det små. Det kan også gjøres på det distriktspolitiske området. En forsiktig utprøving av regionaliseringsideen i den mer snevre distriktspolitikken kunne være å gi fylkene nye fullmakter for å kunne mildne virkningene når markedsutsatte tele-, post- og energibedrifter får trøbbel. Fylkene kan i samarbeid med sektordepartement og regional statsforvaltning kanskje også mer aktivt bruke konsesjoner og strengere overvåke konsesjonsvilkår.

Et trekk ved innleggene til forskerne Nils Aarsæther og Jan Einar Reiersen 22.6. d.å. må kommenteres nærmere. En påstand om at undertegnedes virkelighetsforståelse er svakt faglig begrunnet framsettes og brukes relativt ukritisk mot likt og ulikt av mine synspunkter. Noe baserer seg på åpenbare misforståelser. Nils Aarsæther og Jan Einar Reiersen skriver at jeg mener at Enoksen-saken er et klassisk tiltak i norsk distriktspolitikk, underforstått at utenomfaglige vurderinger vanligvis spiller en sentral rolle når midler tildeles. Det har jeg aldri ment. Det jeg derimot mener er at Enoksen-saken er karakteristisk for et system der midlene har kommet fra staten for å skape gunstige effekter i distriktene. Eller når Aarsæther og Reiersen mener at jeg med min formulering om at staten (onklene i Oslo) drysser ut milde gaver, antyder tilfeldigheter og vilkårligheter i de distriktspolitiske beslutningene, er jeg redd de lar seg forføre av min språkform til tolkninger som jeg ikke deler. Min spissformulering om at bare Pol Pot kunne opprettholde bosettingen i Norge er verken faglig eller ufaglig, men et retorisk poeng.

Det ville vært tjenlig for den allmenne debatten at påstander om «svake faglige begrunnelser» brukes mer kritisk av forskere i debatt med forskere. Jeg tar gjerne en debatt om hvorvidt forskere kan bruke elementer fra den mer allmenne skriftkulturen i form av gjenkjennende bildebruk og tilspissede poenger for å generere offentlig ordskifte når de skriver kronikker i dagsaviser. Eller om hvorvidt forskere skal nøye seg med å formidle teoretiske eller empiriske resultater fra egen/andres forskning, og ikke bidra til å utvikle en mer allmenn policy-diskusjon slik min intensjon har vært. Men det er en annen debatt, og bør ikke blandes inn i debatten om distrikts- og regionalpolitikken. Det blir lett en avsporing.