Helgekommentaren fra Knut Nærum:

Utkantfolk, deres raseri er mitt raseri

En utstrakt hånd fra oss byfolk til våre venner i utkanten: Vi føler på deres raseri.

FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer
Meninger

I motsetning til mange nordmenn som bor sentralt på østlandet, har jeg besøkt utkanten. Gjennom en rekke norgesferier har jeg satt meg inn i forholdene. Hver gang vi har stanset for å kjøpe is, har jeg ikke bare fått med meg en Royal Skogsbær. Jeg har også fått med meg lokalbefolkningens bitterhet.

De som bor i utkanten føler på en følelse av at de føler seg urettferdig behandlet. I utgangspunktet var det ille nok å bo der. Det er langt til alt: Jobb, skole og de få institusjonene som fins. Jentene flytter ut for å studere, mens guttene henfaller til småbruk, alkoholisme og selvtukling. Befolkningen krymper og bygda kan ikke lenger stille et fullt fotballag. Du må kjøre i timevis for å sitte i fengsel, og kino kan du se langt etter.

I neste omgang blir kommunen din motvillig slått sammen med to andre, hvorav bare den ene følte på en lyst til å bli sammenslått. Det blir lengre til poliklinikken, og politiet er så langt unna at forbrytere må arrestere seg selv.

Det fantes tre formildende omstendigheter. Den ene var fri adgang til å skyte rovdyr uten å søke om tillatelse.

Den andre var synet av uberørt hei. Nå står det i fare, truet av utbygging av «vindmøller» over alt i landet hvor det blåser.

Den tredje formildende omstendigheten var at du kunne kjøre bil uten å merke at du betalte for veien.

Summen av disse tre omstendighetene gav innbyggerne en følelse av å føle på sinnsro. Det ga en mindfulness som byfolk bare kan oppnå ved å rydde eller lukke øynene eller ta narkotika.

Nå er de truet, de få fordelene som fortsatt finnes ved å bo i utkanten. Hvis jeg hadde vært så uheldig å bo der, ville jeg vært rasende.

Det er ikke rart at Sp fosser fram på meningsmålingene. Motstandskampen må ta alle tilgjengelige midler i bruk.

Den handler både om å si man vil stemme Sp, om å stille seg foran Stortinget og rope at ingenting må gjøres, og om sivil ulydighet der det trengs for å stanse «lovlig» fattede vedtak. Ikke minst handler det om den språklige kampen. Det fins ingen grunn til å kalle det «vindpark». Det er ikke en park; ingen griller der. Og så lenge det ikke kommer mel fra en vindmølle, bør vi kalle den ved dens rette navn: vindturbin.

Den som vinner kampen om ordene, vinner kampen. Røykeloven ville aldri gått gjennom hvis ikke det liksom-nøytrale ordet «sigaretter» hadde blitt erstattet av det mer beskrivende «likpinner».

Dere der ute i gokk skal vite at vi i byene står med dere. Innenfor Oslos bygrenser er vi tusener som er villig til å gjøre ofre for å binde bygd og by sammen.

1) Send oss ulven. Vi har ikke sau og vil gjerne ha rovdyr luskende rundt hushjørnene. Særlig om kvelden, hvis det kan holde dem unna, de der folka som pleier å stå under verandaen og røyke og skravle altfor høyt. De bråker verre enn sau og kan ikke spises engang.

2) En gang i framtiden vil forskerne finne ut hvordan man bygger usynlige vindturbiner. Dette er også en grunn til å fortsette produksjonen av norsk olje og gass: Den finansierer forskningen som skal gi oss løsningene for Det grønne skiftet. Jo mer olje og gass vi pumper opp, jo fortere kommer det.

I mellomtiden bør alle vindturbiner bygges i byene, hvor det er stygt fra før. Om nødvendig får man rive et kvartal for å få plass. Siden de fleste byer er fulle av hus og dermed av le, vil jeg også foreslå dette: Dersom alle byboere spenner på seg en hatt med propell, vil luftmotstanden få propellen til å snurre når de går eller kjører elektrisk sparkesykkel.

Hver gang de er i bevegelse, skaper de energi. Denne energien kan samles i et batteri som tappes hver kveld ved nærmeste tappestasjon. På denne måten kan byfolk være med å skape grønn energi. Vi vil ha plassert produksjonen der det meste av strømmen uansett skal brukes, for eksempel til elektriske sparkesykler. I tillegg vil byfolk føle på den gode følelsen av å gjøre noe godt, som er vel så viktig som resultater.

3) Jeg unner alle å slippe å føle på belastningen av at de er med å betale for veien de kjører på. På en eller annen måte må det være mulig å flytte veifinansieringen til et sted hvor den ikke lenger syns. Kanskje bilistene kan få anledning til å betale uten at de selv merker det, for eksempel over skatteseddelen.

Utkantfolk, deres raseri er mitt raseri. Og jeg går allerede med propellen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.